lørdag 5. januar 2008

Gunnar Staalesen: Dødens drabanter


Første forfattar ut på mi leseliste for 2008 vart Gunnar Staalesen. Eg har ikkje lese ei einaste Varg Veum-bok tidlegare, men no har eg altså starta, med den sist utkomne: Dødens drabanter frå 2006. Forklaringa er sjølvsagt lesesirkelen. Dette er neste bok ut til diskusjon.


No når eg endeleg har kome ut av mi Les-nesten-bare-krim-tid, bruker eg krimbøker som avslapping og avlasting blant annan litteratur. Etter mi noverande meining, bør krimbøker ikkje lesast for ofte, dei skal vere lettlesne, helst ha litt detektivprivatliv med på kjøpet, og dei skal ha godt språk.
Dødens drabanter er nesten der: Det er ei stund sidan eg las ei krimbok sist (Jo Nesbøs Snømannen som eg las i juni var den førre, trur eg), ho var lettlest og ho hadde detektivjobb og detektivprivatliv i ei saleg blanding (slik det anar meg at det kanskje ofte er i ei Varg Veum-bok?). Og så får ein jo Bergens-nostalgi med på kjøpet, og det er ikkje dumt for ein tidlegare Bergens-student.
Språket var og for det meste godt. Men kjære Bergens-forfattarar (det gjeld mange av dykk, inkludert Staalesen): Ver greie å få ekstra konsulenthjelp og språkvask dersom de prøver dykk på nynorsk! I Dødens drabanter gjeld det gjengjeving av nynorsknære dialektar. Det går med Staalesen som det gjekk med min kjære då han skulle forklare kor lett det er for han som bergensar å høyre om eit substantiv er hokjønns- eller hankjønnsord: "Ta solen for eksempel. Alle kan jo høre at det ikke er hunkjønn." Så sant, så sant. Men eg kosa meg for det meste, altså.

Ingen kommentarer: