lørdag 30. august 2008

Gamle tankar

Etter teen spurte Jean Mrs. Connor hvem de var. "Det er Eddie Page," svarte
hun. "Han er bestyrer på en kvegfarm som heter Carlisle, omtrent 150 kilometer
herfra. Den innfødte kvinnen er hans kone; de er kommet til byen for å gjøre
innkjøp."
"Hans ordentlige kone?" spurte Jean.
"Jada, de er ordentlig gift. Det var en baptistprest, broder Copeland, på
de kanter i fjor, og han viet dem. Av og til kommer de hit. Jeg må innrømme at
det aldri er noe bråk med henne. Hun kan naturligvis hverken lese eller skrive,
og hun sier ikke stort. Hun sleper alltid med seg en kattunge eller en hvalp;
det er nå hennes glede."
Jean kunne ikke få det til å stemme med mannens intelligente, følsomme
ansikt. "Undres på hva som fikk ham til å gjøre det?"

(Frå Nevil Shute: En by som Alice, (oversatt av Anders Hagerup, Ungdomsbokklubben 1993, s. 180-181.)

Medan eg les Nevil Shutes En by som Alice, kjem eg innimellom innom avsnitt som tydeleg viser at dette er ei bok skriven på slutten av 1940-talet. Som avsnittet over. Hovudpersonen Jean er svært overraska over at ein kvit mann (i Australia) har gått til det skrittet å gifte seg med ei innfødd kvinne.

Trass i desse for 2008-lesaren svært politisk ukorrekte partia, er boka svært lesverdig. Eg har kome godt over halvvegs, og anar at slutten vil bli lukkeleg. For hovudpersonen. Om enn ikkje for lesaren, som dessverre snart må legge bort ei god bok.

onsdag 27. august 2008

OL som lesefremjande tiltak

Eg ser sjeldan sport på fjernsyn. Så medan OL-sendingane har rulla i mange kanalar, har eg lese meir enn vanleg. Det er herleg, men fortel meg og at eg vanlegvis ser meir på fjernsyn enn eg trur eg gjer. Ikkje det at det er noko gale i å sjå på fjernsyn. Men ein vert no ofte sitjande å sjå program ein ikkje har planlagt å sjå, og som kan hende ikkje er så gode heller, og det stel jo frå lesetida. Men i det siste har eg altså hatt gleda av å kose meg med fleire godbitar:

I fjor las eg Barbara Kingsolvers Gifttreet frå 2000, og det vart ein av mine favorittromanar. Derfor vart eg både glad og redd då eg oppdaga at endå ein av Kingsolvers romanar var omsett til norsk, Frodig sommer frå 2003. Glad fordi eg likte Gifttreet, og dermed kunne håpe på å få ei like god oppleving av ein annan roman av same forfattar, men samstundes redd for at forventningane mine ikkje skulle bli innfridde, og at eg skulle bli skuffa av å lese Frodig sommer. Heldigvis var det ingen grunn til redsla; eg likte boka godt, sjølv om ho ikkje er så stor som eg tykte Gifttreet var. Forteljinga er lagt til USA, og vi ser verda gjennom augene på tre ulike personar som lever i ei lita bygd tett ved ein nasjonalpark. Økologi og plantevern står sentralt som tema. Synsvinkelskifta i romanen gjer han spennande; å sjå verda med ulike briller er jo gjerne det.

Har såvidt snust på 2008-utgjevingar tidlegare i år, og den første av årets norske romanar var Sara Johnsens White Man (Gyldendal). Eit norsk par på ferie i varmare strok får ein ubehageleg ende på ferien. Dette er forteljinga om kva som hende og korleis dette usannsynlege kunne skje. Ei ubehageleg historie eigentleg, men godt skrive, og ikkje nokon krim, altså, viss det vesle eg har skrive skulle forlede nokon til å tru det. Det er alltid gildt å ha noko av årets litteratur å anbefale når nokon spør meg på biblioteket.

Akkurat no held eg på med to gode romanar til: Nevil Shutes En by som Alice og Alan Bennetts The Uncommon Reader. Begge gjer meg godt, og eg kjem nok til å lage ein bloggpost på minst ei av dei om ikkje så lenge.

På pianoet, der innlånte bøker ventar på den rette lesetida, ligg Mari Grydelands Prikkedøden, Trude Marsteins Gjøre godt, Lydia Minatoyas Skjønnhetens mystikk, Orhan Pamuks Det tause huset, Jojo Moyes si Over havet, Gabriel Garcia Marquez si Kjærlighet i koleraens tid og Sara Lidmans Multelandet, i tillegg til nokre biografiar, diverse barnelitteratur og ei essaysamling. Så eg får nok vere flink til å skru av fjernsynet når det dukkar opp dårlege program framover dersom eg skal rekke over alt dette. No kjem jo nemleg snart haustens godbitar til biblioteket mitt, og då hiv eg meg jo over dei og. Mykje å glede seg til.

lørdag 16. august 2008

Laurdags-godt

Først las eg denne kritikken i Dag og Tid. Sidan las eg litt om Mister Pip av Lloyd Jones på bloggen Ord om annet . Dermed bar det til biblioteket for å reservere. Og no sit eg i sofaen og kosar meg med boka. Heldige meg! Mmm...

fredag 15. august 2008

Les!

I dag las eg ut Ikarosjenta, og eg er svært nøgd. Men eg vågar ikkje å skrive noko meir om henne. Trur det vil øydeleggje andre si lesaroppleving. Men altså: God bok! Les henne!

torsdag 14. august 2008

Nigeria igjen

Eg les framleis frå bunka med ”optimistisk” litteratur, som tidlegare nemnt funne gjennom Ønskebok. Tilfeldigvis er handlinga også denne gongen lagt til Nigeria. I Helen Oyeyemis Ikarosjenta er hovudpersonen Jess 8 år, har nigeriansk mor og engelsk far, og er fødd og oppvaksen i England. Jess held seg mykje for seg sjølv, liker til dømes godt å sitje i timesvis inne i eit skap, og dette bekymrar foreldra, særleg mora. Ho bestemmer derfor at heile familien skal ta ein tur til familien hennar i Nigeria, for første gong for Jess sin del. Her møter Jess, i tillegg til bestefar, tanter, onklar og søskenbarn, ei jente på sin eigen alder. Jess gjev henne namnet TillyTilly, og dei to jentene leikar i lag, sjølv om TillyTilly ikkje ønsker at andre enn Jess skal sjå eller treffe henne.

Førebels er eg svært nøgd med bokvalet mitt. Eg har ikkje kome så langt i boka, men eg kjenner at eg er uroleg. Uroleg for Jess. Vil det skje noko fælt med henne (som ho antydar tidleg i boka)? Tittelen uroar meg og. Kven er Ikarosjenta? Jess eller TillyTilly? Kva inneber det i så fall? Dessutan undrar eg også på om TillyTilly er ein verkeleg person, eller bare eit produkt av Jess sin fantasi, ein såkalla ”usynleg ven”. Og alle spørsmåla mine gjer det endå meir interessant å lese vidare.

tirsdag 12. august 2008

Problemet med ei god bok om litteratur

Ein kan jo ikkje kalle det eit problem at Månen over porten av Per Petterson er ei god bok. Ein kan jo ikkje det. Men likevel. Problemet med å lese ei så god bok om litteratur og lesing, er at den indre leselista vert så forferdeleg mykje lenger enn ho var. Og eg seier den indre leselista, for eg kan absolutt ikkje skrive ned alle bøkene eg får lyst til å lese når eg les om dei i Månen over porten. Då ville det ha virka for uoverkomeleg. Men lista vert lenger. Heldigvis. Eg nyt boka i små porsjonar. Verkeleg nyt. Er komen over halvvegs, men er ikkje ferdig enno. Heldigvis.

mandag 11. august 2008

Med blanda kjensler

Når eg har lese ei verkeleg god bok, sit eg ofte att med ønsket om at ho skulle ha vart lenger. Men etter å ha lese ut Madeleine Thiens Det vi ikke vet, tenkte eg: Endeleg er eg ferdig!

Det var ei ujamn og rar bok. Verkeleg god i lange parti, og verkeleg keisam i andre. Og eg er dermed usikker på om det er ei bok eg vil anbefale til andre. Boka er Thiens debutroman, og eg må vel seie at eg er samd i Anne Cathrine Straume i NRK sin kritikk om at forfattaren her har litt for mange historier som skal samlast i ein roman. Kan hende er det det som er problemet? Men ikkje bare det, for fleire av historiene er interessante, det er bare ikkje alle som vert fortalde på ein interessant måte. Kvasifilosofiske dialogar vert og nemnde i denne og andre kritikkar, og det er kan hende der dei keisame kjenslene kjem hjå meg?

søndag 10. august 2008

Ei lita perle

Midt i lesinga av to andre bøker, starta eg på ei ny - og slukte henne på to dagar. Chimamanda Ngozi Adichies Dyprød hibiskus (Gyldendal 2006) er ei lita perle, men ei perle ein tidvis må grøsse av. Femten år gamle Kambili fortel om eit liv i ein heim i Nigeria. Det er ein velståande heim; Kambili og broren Jaja har ein rik far, og i tillegg til mora, lever også to tenarar under same taket som dei. Men trass denne materielle rikdommen, er ikkje livet Kambili og Jaja lever noko liv å misunne dei. Far deira er strengt religiøs, let barna og kona få svært liten fridom, og tyr også til vald når han tykkjer det trengst. Det tykkjer han ofte.

"Forte, tunge dunk mot den håndutskårne døren til fars og mors soverom. Jeg forestilte meg at døren hadde slått seg og at far prøvde å åpne den. Hvis jeg forestilt meg det sterkt nok, ville det bli sant."

Det er mange sterke scener i denne boka, og eg kunne gjeve mange sitat som viser korleis farens harde grep om familien har sett preg på ungane:

"Den natten drømte jeg at jeg lo, men det hørtes ikke ut som min latter, selv om jeg ikke var sikker på hvordan latteren min hørtes ut."

Det er ei bok som grip meg, og som trass i dei valdelege scenene er ei av dei bøkene eg fekk treff på då eg søkte på "optismistisk" på Ønskebok. Eg anbefaler dykk sterkt å lese denne!

mandag 4. august 2008

Fleire knutar, takk!

Eg har lese ut Gunnhild Øyehaugs Knutar, men tykte 22 knutar var for få. Her finst vare, humoristiske og rare noveller. Mange av dei er ikkje lenger enn 2-3 sider. Men alle er gode. Og eg, som vanlegvis ikkje kan seie om teksten eg har lese var på nynorsk eller bokmål, merka at om eg las ei novelle, og deretter las noko frå ein bokmålstekst, så tenkte eg snurt etter eit par-tre linjer: Men dette er jo på bokmål! Det vitnar om forvitneleg (for å bruke eit Hauge-ord) språk frå Øyehaug si side. Eg gler meg til romanen Vente, blinke kjem til biblioteket mitt. Den skal lånast og lesast!

søndag 3. august 2008

Oppsummering eit stykke ut i året

5. januar skreiv eg om leseplanane mine for 2008. Dei fleste av bøkene eg hadde planar om å lese, har eg faktisk fått lese, ser eg:

Johan Harstads Hässelby
hadde eg starta på, men sleit med å halde fram med. Eg heldt aldri fram, men fann ut at eg ikkje er ein Harstad-lesar.

Jens M. Johanssons Bisettelsen har funnet sted
var eg halvvegs i. Denne novellesamlinga las eg ut, og eg likte henne godt.

Hanne-Vibeke Holsts Min mosters migrene eller Hvordan jeg ble kvinne
var eg og komen eit stykke i. Las ferdig og likte.

Eg planla også å lese Kyrre Andreassens Svendsens catering, Yvonne C. Kuhns Den riktige Rafferty, Fred Uhlmans Forsoningen, Lene Kaaberbøls Skuggeporten, Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant og Alexandra Fullers Ikke la oss gå i hundene i kveld. Desse er alle lesne og likte.

Kristin Auestad Danielsens Nynorsken og Margaret Skjelbreds Andrea D starta eg på, men likte ikkje.
Erling Aadlands Ditt uforglemmelige fravær er den einaste boka eg planla å lese som eg ikkje har hatt i hendene enno. Men det er nokre månadar av 2008 igjen, så det skal vel la seg gjere å lese den og.

Til no i år kan gamleskattkista fortelje meg at eg har lese 36 bøker. 34 av dei likte eg. 6 av dei er teikneserieromanar.

fredag 1. august 2008

Eg er blitt venn med ønskebok.no - del 1

Tålmod er ikkje mi sterkaste side, i alle fall ikkje i alle situasjonar. Men tålmod trengst jo ofte. Til dømes når ein skal bli kjend på ein ny nettstad. Då eg skreiv om ønskebok.no i november, hadde eg nok ikkje brukt nok tid på nettstaden. Det eg likte dårlegast, var det Trausken (no Titta) nemner i kommentaren: Det går ikkje å skilje ut bare vaksenbøker. Eg følte eg fekk ”bare” barne- og ungdomslitteratur når eg prøvde meg på søk.

Men då eg var sliten og trøytt på forsommaren, og trengde så sårt til litt oppmuntring, gav eg ønskebok.no ein ny sjanse. Det var lurt. Eg fann nemleg ein ”knapp” eg ikkje hadde lagt merke til før. Den heiter ”Neste”. Ein får altså ikkje bare 10 treff, skulle det vise seg, men mange, mange. Det forandra sjølvsagt saka. Eg la inn pil på bare ein skala, og sette pila så langt mot ”optimistisk” som eg klarte. Mange napp. Mange napp som eg hadde lese før (Saman er ein mindre aleine, Det er trikken i ditt liv), mange barne- og ungdomsbøker som ikkje freista akkurat då, men òg mange, mange som eg fekk lyst til å lese. Eg las og reserverte, las og reserverte. Dermed kom første ladning til mitt lokale bibliotek nokre få dagar seinare, og den såg slik ut:





Nicole Krauss: Kjærlighetens historie
Det var denne eg starta med. Eg likte henne godt, sjølv om eg ikkje alltid klarte å følgje med i historia. Men eg sleit litt med konsentrasjonen på forsommaren, så det kan ha vore det. Det viste seg dessutan at forteljaren ikkje var særleg påliteleg. Det kan ha vore det og. Veit ikkje akkurat om eg blei oppmuntra av boka, men heller ikkje det motsette. Anbefale henne vil eg i alle fall.

Noëlle Châtelet: Valmuekvinnen
Hei, kjære forlagsfolk: Viss de vil at eg skal lese bøkene de gjev ut, så ikkje lag dei med stygge, feite fontar. Stygg, feit font og mange klisjear. Eg gav opp etter ei side... Så tålmodet, nei det får eg bruke ein annan gong.

José Lezama Lima: Paradiso
For komplisert for Toves forsommarhovud. Eg la boka til side, men gav henne ikkje opp. Ho ligg i ei av pianobunkene mine og ventar på ein vakker (eller snarare regnfull?) dag med stor leselyst og mykje konsentrasjon.

Janet Frame: En engel ved mitt bord
For komplisert for Toves forsommarhovud. I pianobunka med den og.

Jeanette Winterson: Ikke bare appelsiner
Har eg ikkje sett på enno.