søndag 28. september 2008

Fin dag med fin bok


Eg har hatt den store gleda å lese I dag er ein fin dag av Ingrid Z. Aanestad. Det sette meg i ei roleg og glad stemning, og det gjorde at eg fekk tenkje tilbake på mi eiga studietid, særleg det første året som usikker, nett heimanfråflytta 20-åring i ein stor, ukjend by.

I dag er ein fin dag handlar om Maria, ung (må ein gå ut frå) student i ein stor by med trikk. Maria er naiv og kjenslevar, og opplever mange ting for første gong. Ho frys og kjenner seg aleine på ein kald hybel, eller ho frys og kjenner det er godt å ha ein eigen hybel å trekkje seg tilbake til, sjølv om det er kaldt der.

Dette er ikkje ei handlingsfylt forteljing, men forteljinga om kvardagen til Maria. Ingrid Z. Aanestad har eit enkelt språk som tiltalar meg. Mykje vert sagt utan at det vert sagt så mykje.

lørdag 27. september 2008

Ei viktig bok


Lotta Elstads En såkalt drittjobb (Manifest 2008) er ei viktig bok. Viktig fordi den fortel ei historie om Noreg i dag som vi kanskje ikkje trur finst. Ein variasjon over same historie som eg tidlegare har lese om i Barbara Ehrenreichs Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika frå 2003. Ei historie som eg trudde var ”typisk amerikansk”, men som faktisk viser seg å finnast også i Noreg. Det handlar om at folk som arbeider innan nokre yrke har ei inntekt som ligg langt under den såkalla fattigdomsgrensa, ei inntekt det er svært vanskeleg å leve av. Journalisten Lotta Elstad jobba ei stund (ein månad? To? Det kjem ikkje klart fram) som reinhaldsringevikar for eit Thon-hotell. Etter denne i beste fall interessante opplevinga har ho skrive bok om korleis ho sjølv og kollegaane vart behandla. Det set ikkje Thon-hotella i eit svært godt lys. Snarare tvert om. Men ein får likevel ikkje kjensla av at Thon-hotella er dei einaste innan bransjen som både betalar og behandlar medarbeidarane sine dårleg. Eg veit ikkje kva eg skal gjere med den informasjonen eg no sit med. Men les boka – og fortel meg det etterpå!

fredag 19. september 2008

Lite lesing, dessverre

... og dermed lite blogging. Eg les nesten ikkje for tida, og då vert det jo lite å blogge om. Har bokmerke i tre bøker: Allan Bennetts The uncommon reader, Per Pettersons Månen over porten og Ingrid Z. Aanestads I dag er ein fin dag (som er lesesirkelboka til neste gong). Aina Bassos Ingen må vite ligg og freistar, den er neste bok ut. Men akkurat no kjem eg ikkje vidare i ei einaste bok.

tirsdag 2. september 2008

Tove les engelsk - endeleg



Eg har lenge hatt ein plan om å styrke engelsken min ved å lese ei bok eller to på engelsk. For å gjere det lett for meg sjølv hadde eg ein plan om å lese Harry Potter-bøkene om att - på engelsk. Men det vart snarare ei kvilepute enn eit spark bak. For eg les jo sjeldan bøker fleire enn ein gong - bortsett frå høgtlesing, då (jf. førre innlegg).

Men no har redninga kome - gjennom anbefaling og lån frå ein kollega har eg byrja å lese Alan Bennetts The uncommon reader. Den uvanlege lesaren er dronning Elisabeth II av England, som ein dag ho går tur med hundane sine oppdagar ein bokbuss utanfor slottet. Ho ser seg nøydd til å låne ei bok, som ho les, men slett ikkje liker, og ved leveringa av denne låner ho ei bok til. Boklån nummer to viser seg å vere eit godt val, og dermed gjev lesinga meirsmak. Dronninga vert ein pasjonert lesar.

Eg les i sneglefart i forhold til kor fort eg les ei bok på norsk. Ordboka ligg ved sida av meg, og eg slår opp litt innimellom. Men til mi glede og overrasking forstår eg det meste. Og så kosar eg meg storleg. Her er britisk humor og understatements. Bennett har klart det eg ikkje tykte Johan Harstad fekk til: Han har gjort romanfigur av ein person (og i Harstads tilfelle litterær person) som alle lesarar kjenner til frå før, og klart å lage ein god roman av det. Det er kosteleg å lese både om dronningas skarpe tunge og om tenarane rundt henne som ikkje heilt veit å setje pris på den nye (og altoppslukande) hobbyen hennar. Som her, kor dronningas privatsekretær føreslår at dei skal lage ei pressemelding om lesinga:


"[...] it would help if we were able to put out a press release saying that, apart from English literature, Your Majesty was also reading ethnic classics."
"Which ethnic classics did you have in mind, Sir Kevin? The Kama Sutra?"
Sir Kevin sighed.
"I am reading Vikram Seth at the moment. Would he count?"
Though the private secretary had never heard of him he thought he sounded right.


(Frå Alan Bennett: The uncommon reader, Faber and Faber 2007, s. 45.)

mandag 1. september 2008

Vi les barneklassikarar - om att og om att


Vesleguten les sjølv, men det er stadig like stas både for han og meg å få han i armkroken og lese høgt. Sidan mamma elskar teikneseriar, men ikkje les hans eigen favoritt Donald Duck, må mamma brukast til andre høgtlesingsfavorittar. Om att og om att trekkjer han Janosch fram frå hylla. Sjølv hugsar eg forteljingane om den vesle bjørnen og den vesle tigeren frå Barne-TV, men har og lese dei som liten lesar. Eller, liten var eg nok ikkje. Trur nok at eg følgde med på Barne-TV lenger enn NRK la opp til, men eg treivst med det.


Då Samlaget kom med ei ny samlebok om tigeren og bjørnen i 2004, Med tigeren og bjørnen til Panama, var eg ikkje sein om å trykke på Kjøp-knappen på Blåmann barnebokklubb sine nettsider. Dei seks forteljingane gler vi oss over igjen og igjen, både vesleguten og eg. Janosch har småfilosofiske og humoristiske tekstar, og flotte illustrasjonar som fortel ei breiare historie enn den teksten gjev. Nokre gonger er humoren synlegare for vaksenlesaren enn for barnelesaren. Trur ikkje eg er den einaste vaksne som kjenner meg igjen i dette vesle sitatet:


Om natta vekte den vesle tigeren den vesle bjørnen og sa:
"Det er noko meir eg må seie deg før du sovnar [...]"

(Frå Tigerpost i Med tigeren og bjørnen til Panama, Samlaget, 2004, s. 112. Omsetjinga frå tysk til glitrande nynorsk er gjort av Hanna Midtbø.)