torsdag 31. juli 2008

Eg raudnar, og lagar lista lenger

Pinleg nok gløymde eg i går å ta med på leselista mi den boka eg har planlagt lengst at eg skal lese denne hausten. Har nemleg hatt gleda av å følgje ein del av prosessen fram mot ei bokutgjeving på bloggen flimre over lang tid. Aina Basso debuterer i haust på Samlaget med ungdomsromanen Ingen må vite, og har skrive mykje om dette på bloggen sin. Dette har gjort at eg har svært lyst til å lese boka når ho kjem. Men å kome på det i farten, klarte eg altså ikkje i går... Men her kjem det altså, saman med ei anna gløymt har-lyst-til-å-lese-utgjeving.

Tillegg til haustens leseliste:
Aina Basso: Ingen må vite
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

onsdag 30. juli 2008

Haustleg leseglede

Nyheitene kjem seint til provinsen. Eller eg er dårleg til å følgje med. Eller begge deler, i kombinasjon med at eg ikkje abonnerer på Dagsavisen. Die Pointe, bitte? Jau, Dagsavisen gav 18. juni (!) ut eit bokbilag, som eg nett har fått tak i på min lokale Norli-bokhandel. Der vert deler av bokhausten presentert, blant anna gjennom ei forlagsvis liste over ”haustslepp”.

Mmm. Eg har kost meg og gledd meg over forfattarar og titlar og kome fram til denne lista over bøker eg vil lese av bokhausten 2008:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Gert Nygårdshaug: Fortellerens marked
Jan Kjærstad: Jeg er brødrene Walker
Torun Lian: Undrene i vår familie
Geir Gulliksen: Et ansikt som minner om norsk politikk
Marianne Fastvold: Kjærlighet for viderekomne
Per Petterson: Ny roman (tittel førebels ukjend)
Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

No skal det seiast at pianoet mitt er neddynga av bokbunker som er hamstra inn frå biblioteket til sommarferielesinga. Dei fleste av desse har eg ikkje byrja på enno. Og sommarferien min hadde sin siste dag sundag. Men hausten er lang, leselysta er stor, humøret er på topp og optimismen ser ut til å spreie seg. Så dei fleste av desse får eg nok lese, trur eg. Det er dessutan gildare å ha ei ”har-lyst-til-å-lese-liste” enn ikkje å ha ei, tykkjer eg.

tirsdag 29. juli 2008

Lilla og grønt


Som eg kan hende har nemnt tidlegare, har eg lett for å velje (og dessverre også velje bort!) bøker ut frå korleis omslaget ser ut. Slik "omslagssnoping" vert det jo nokre bomskot av, men denne gongen har eg vore heldig, trur eg.


Grønt er det næraste eg kjem ein yndlingsfarge (klesskåpet mitt er fullt av grøne plagg...), og i det siste har eg funne ut at grønt og lilla verkeleg kan vere ein fin kombinasjon. Dermed var det kan hende ikkje så rart at eg fall for omslaget til Madeleine Thiens Det vi ikke vet. Nydeleg omslag, tykkjer eg. Har ikkje kome så langt enno, er bare drøyt 60 sider på veg, men no har eg kome inn i tempoet (det går sakte, sakte), og er fascinert. Matthew har nett har mista dattera si. Han hugsar tilbake til september 1945, då han budde med foreldra sine på Britisk Nord-Borneo, og opplevde japanske soldatars invasjon og tilbaketrekking i ei tid då Japan var rysta av dei amerikanske atombombenedslaga. Sterke krigsminne sett gjennom Matthew som bare var ein liten gut. Korleis har det prega han seinare? Eg reknar med at boka etterkvart vil gje svar.


Men sterke scener krev ein del pausar. Det passar bra. Framleis er eg i novelleverda til Gunnhild Øyehaug (Knutar, 2004) og les òg eit og anna essay i Per Pettersons Månen over porten frå 2004.

søndag 27. juli 2008

Joann Sfar: Rabbinerens katt (Egmont, 2006)

Rabbinerens katt er ein teikneserieroman om livet i Alger sett gjennom augene til nettopp rabbinarens katt. Boka gjev humor, innsikt og god strek, men ho var ikkje så altoppslukande lettlest som eg har tykt ein del andre teikneserieromanar har vore. Dette var ikkje negativt – det gav meg snarare småpausar til å lese i ei novelle- og ei essaysamling eg held på med samstundes. Tre bøker samstundes er ikkje kvardagskost for meg, særleg ikkje når alle tre er gode. Men alle tre krev pausar innimellom, så då passar dei jo godt i lag. Og altså: Eg vil anbefale Rabbinerens katt på det sterkaste!

lørdag 26. juli 2008

Bok blir film

Denne våren/sommaren har eg sett 3 filmar som er filmatiseringar av bøker. To av dei likte eg godt, den tredje var eg ikkje overvettes begeistra for.

I april såg eg Mannen som elsket Yngve på Saga kino i Oslo. Boka las eg då ho kom, og eg tykte det var ei god bok. Filmen likte eg endå betre. Det skal ikkje så mykje til for at eg skal gråte når eg ser film, og på denne kom det mange tårer. Allereie då eg såg Yngve, tenkte eg "Stakkars deg! Tenk på alt det fæle du skal gjennom!", og fekk stor klump i halsen. Det at filmen ikkje var heilt "korrekt" i forhold til boka, gjorde ingenting, tykte eg. Historien kom likevel klart fram, og dessutan - det var lenge sidan eg hadde lese boka. Har fått med meg at ein Dagbladet-journalist meinte at filmen absolutt ikkje spegla 80-talet, men eg er samd med Elin frå Av en annen verden som meiner at filmen gav ei gjenkjenneleg glede for oss som var ungdommar på slutten av dette tiåret. I alle fall koste eg meg stort - og brukte opp to pakkar papirlommetørkle...

I juni lånte eg heim Charlie og sjokoladefabrikken frå biblioteket. Det var den nye Johnny Depp-versjonen; den gamle filmen har eg førebels ikkje sett. Då eg var liten, var Frank Roberts lydbokversjon av Charlie og sjokoladefabrikken noko eg kunne høyre om att og om att utan å gå lei. Det var dermed kjent stoff eg skulle sjå filmversjonen av, sjølv om det var ein god del år sidan sist eg høyrde lydboka. Men eg likte det eg såg - også der filmversjonen byggjer vidare på Roald Dahls historie og lagar ein barndom for Willy Wonka. Sidan har jo Charlie og sjokoladefabrikken gått som P2s sommaropplesing dei to første vekene av juli, så vi har riktig fått Willy Wonka-kost oss i sommar her i heimen.

Tredje film ut såg eg no i juli. Boka Saman er ein mindre aleine er mi absolutte yndlingsbok, og etter å ha høyrt forfattaren Anna Gavalda seie på radio at ho tykte at filmatiseringa vart skikkeleg dårleg, var eg jo litt skeptisk til å sjå filmen. Men filmen har fått gode kritikkar, og fleire eg kjenner (også av dei som tidlegare har lese og likt boka) har hatt stor glede av filmen, så då han blei kjøpt inn til biblioteket, lånte eg han heim. Men SKUFFA er nok eit litt tamt ord for det eg kjende etter at eg hadde sett han. Filmen fekk etter mi meining ikkje fram noko av det fine samspelet mellom hovudpersonane som ein finn i boka, og heller ikkje i det heile kor store problem Camille hadde. Og så slutten, då. Den var jo heilt feil!!! Nei, eg skulle nok halde meg unna. Forstår heller ikkje heilt at folk som ikkje har lese boka tykte at dette var ein så god film, for etter mi meining var det ein del episodar som hang heilt i lause lufta. Mannen min lurte til dømes på kor det blei av sjalusidramaet mellom Franck og Philibert. Han har ikkje lese boka, og fekk det inntrykket gjennom filmen at Philibert var forelska i Camille. Huttetu! Filmen kan, som de sikkert skjønar, ikkje anbefalast.