lørdag 26. juli 2008

Bok blir film

Denne våren/sommaren har eg sett 3 filmar som er filmatiseringar av bøker. To av dei likte eg godt, den tredje var eg ikkje overvettes begeistra for.

I april såg eg Mannen som elsket Yngve på Saga kino i Oslo. Boka las eg då ho kom, og eg tykte det var ei god bok. Filmen likte eg endå betre. Det skal ikkje så mykje til for at eg skal gråte når eg ser film, og på denne kom det mange tårer. Allereie då eg såg Yngve, tenkte eg "Stakkars deg! Tenk på alt det fæle du skal gjennom!", og fekk stor klump i halsen. Det at filmen ikkje var heilt "korrekt" i forhold til boka, gjorde ingenting, tykte eg. Historien kom likevel klart fram, og dessutan - det var lenge sidan eg hadde lese boka. Har fått med meg at ein Dagbladet-journalist meinte at filmen absolutt ikkje spegla 80-talet, men eg er samd med Elin frå Av en annen verden som meiner at filmen gav ei gjenkjenneleg glede for oss som var ungdommar på slutten av dette tiåret. I alle fall koste eg meg stort - og brukte opp to pakkar papirlommetørkle...

I juni lånte eg heim Charlie og sjokoladefabrikken frå biblioteket. Det var den nye Johnny Depp-versjonen; den gamle filmen har eg førebels ikkje sett. Då eg var liten, var Frank Roberts lydbokversjon av Charlie og sjokoladefabrikken noko eg kunne høyre om att og om att utan å gå lei. Det var dermed kjent stoff eg skulle sjå filmversjonen av, sjølv om det var ein god del år sidan sist eg høyrde lydboka. Men eg likte det eg såg - også der filmversjonen byggjer vidare på Roald Dahls historie og lagar ein barndom for Willy Wonka. Sidan har jo Charlie og sjokoladefabrikken gått som P2s sommaropplesing dei to første vekene av juli, så vi har riktig fått Willy Wonka-kost oss i sommar her i heimen.

Tredje film ut såg eg no i juli. Boka Saman er ein mindre aleine er mi absolutte yndlingsbok, og etter å ha høyrt forfattaren Anna Gavalda seie på radio at ho tykte at filmatiseringa vart skikkeleg dårleg, var eg jo litt skeptisk til å sjå filmen. Men filmen har fått gode kritikkar, og fleire eg kjenner (også av dei som tidlegare har lese og likt boka) har hatt stor glede av filmen, så då han blei kjøpt inn til biblioteket, lånte eg han heim. Men SKUFFA er nok eit litt tamt ord for det eg kjende etter at eg hadde sett han. Filmen fekk etter mi meining ikkje fram noko av det fine samspelet mellom hovudpersonane som ein finn i boka, og heller ikkje i det heile kor store problem Camille hadde. Og så slutten, då. Den var jo heilt feil!!! Nei, eg skulle nok halde meg unna. Forstår heller ikkje heilt at folk som ikkje har lese boka tykte at dette var ein så god film, for etter mi meining var det ein del episodar som hang heilt i lause lufta. Mannen min lurte til dømes på kor det blei av sjalusidramaet mellom Franck og Philibert. Han har ikkje lese boka, og fekk det inntrykket gjennom filmen at Philibert var forelska i Camille. Huttetu! Filmen kan, som de sikkert skjønar, ikkje anbefalast.

Ingen kommentarer: