søndag 26. august 2007

Kjærleik

Kan vi få for mange gode kjærleiksdikt? Nei, eg trur ikkje det. Her er eit av Claes Andersson frå Jag har mött dem (1976).



Etude för sommarvind

Hon går med vinden i sitt hår
Jag älskar hennes sätt att gå
Jag älskar hennes sätt att gå
med vinden i sitt hår
Jag älskar sättet
vinden går i hennes hår
och vindens sätt
att gå i hennes hår
Jag älskar när hon går
Jag älskar hennes sätt att gå med vinden i sitt hår
Jag älskar vindens sätt med hennes hår
Jag älskar vindens sätt att gå i hennes hår
Jag älskar henne
då hon går med vindens sätt att gå i hennes hår
Jag älskar henne och jag älskar vinden
när hon går med vinden i sitt hår
och vindens sätt att älska hennes hår
Jag älskar henne när hon går med vinden i sitt hår

fredag 24. august 2007

Romanlesing

Les eg ikkje romanar lenger? Jau, eg gjer det. Men eg manglar overskotet eg hadde i ferien til å skrive om kva eg har lese her i bloggen. Men ei lita liste over kva eg har lese og likt sidan sist kan eg spandere:

Selma Lønning Aarø: En rekke avbrutte forsøk (2007)
Anne B. Ragde: Ligge i grønne enger (2007)
Art Spiegelman: Maus (1993)
Helle Helle: Rødby-Puttgarden (2006)

I tillegg har eg byrja på og lagt bort eit par. Kva les eg no? Aviser. Skal snart starte på ein ny roman, men er ikkje sikker på kva for ein det blir. Har ein del alternativ, men eg landar nok på ein av dei nye teikneserieromanane eg lånte på biblioteket i sommar.

Dikta om paven

Dette og fleire flotte dikt om paven har Gro Dahle skrive om i debutsamlinga Audiens som kom på Cappelen i 1987.



Når paven blir trett
tar han tøflene av
og tasser med føttene
små hvite puter
over marmor og teppe
bort til senga
Ruller seg innunder laken
ruller seg godt innunder
laken og teppe
Krøller seg sammen
med den store katten
inntil den store
brunstripete katten
Og han får sove
nesten
med en gang

torsdag 23. august 2007

Meir lokal poesi

eg er
ingenting
er som meg




Helge Torvund (frå Opp i dagen, Samlaget 2005)

tirsdag 21. august 2007

Ord frå meisteren



Tåre, du tarv ikkje falla

Det var lite for deg
men mykje for meg:
Eit smil då det galdt
og eit handtrykk var alt.

Tåre,
du tarv ikkje falla,
eg veit du er salt.


Olav H. Hauge

mandag 20. august 2007

Sårt, men sant

Tek i dag med eit vakkert dikt av Arvid Torgeir Lie. Kvar gong eg les det kjenner eg ei sår kjensle inni meg, fordi dette er ei redle også eg innst inne har, sjølv om det nok eigentleg er ei grunnlaus redsle.


Du

Redd for at du ein dag plutseleg
dukkar opp hjå meg
og seier at vi har vore
lenge nok saman nå,
og at du vil vende attende til ditt
einstad bak i tida
som om ingenting var hendt.

søndag 19. august 2007

Vakre ord for mimring

Dette diktet av Eeva Kilpis gjekk lesesalen rundt fleire gonger då eg studerte nordisk. Det byrjar visst å bli nokre år sidan, men ditet er like vakkert framleis, tykkjer eg.


Säg till om jag
stör, sa han när
han steg in, så
går jag med det
samma.
Du inte bara
stör, svarade jag,
du rubbar hela
min existens.
Välkommen.

fredag 10. august 2007

Dikt

Tek med eit lite dikt frå ein lokal poet, Helge Torvund. Diktet er henta frå samlinga Opp i dagen, som kom på Samlaget i 2005.




Du legg handa di
inn i mi.

Verda tek ein pause.

Jodi Picoult: Min søsters vokter


Anna vert fødd for at blodet frå navlestrengen hennar skal redde søstera Kate, som har leukemi. 13 år gammal har ho gjeve både blodplater og beinmarg til søstera, og byrjar å lure på om ho ikkje har verdi som anna enn livreddaren til søstera. Etter fjorårets debatt om donorsøsken, er det fascinerande å skulle lese ein roman der du kjem midt inn i den etiske debatten.


Ei av dei første bøkene vi las i lesesirkelen var Heksene i Salem Falls av Jodi Picoult. Romanen handlar om ein lærar som er tiltalt for overgrep mot ei mindreårig jente. Alle lesesirkelmedlemmane likte boka godt, og det var ikkje lenge før eg las endå ein Picoult-roman, Den enkle sannhet, der ein død baby vert funnen i løa til ein Amish-famile. På baksideteksten på Min søsters vokter heiter det at "Jodi Picoult er en mester i å skrive innsiktsfullt og engasjerende om viktige etiske spørsmål". Det er eg samd i.


Forteljarstemmene i romanen skiftar. Det er snart Anna, snart mor hennar, far hennar eller andre i hennar nære omgangskrins som fører ordet. Det styrkar forteljinga og gjer ho endå meir interessant, tykkjer eg. Under lesinga av første halvdel er eg lukkeleg, og kjenner at Jodi Picoult nok ein gong har skrive ein roman av det verkeleg gode slaget. Men utover i andre halvdel byrjar småfeila og omsetjinga å irritere meg. Dei førre to eg las, var omsett av Sissel Busk. Denne er omsett av Heidi Grinde, og ho har slett ikkje gjort ein like god jobb. I tillegg må korrekturlesaren ha hatt ein litt dårleg dag. Dette bør ein kanskje heve seg over om ein sit med ein verkeleg god roman i fanget, men når siste side er lesen, sit eg att litt skuffa. Det vart rett og slett litt vel handlingsmetta og urealistisk på slutten. Som om forfattaren hadde litt for mange idear til korleis det skulle ende, og følte at ho måtte bruke alle på ein gong.


Er det likevel ein roman eg vil anbefale. Tja, eg trur det. Men meir som ein roman som gjev deg innsikt og tankar rundt etikken ved legaliseringa av donorsøsken enn som den perfekte forteljinga.

Dikt




Treet

Til Ivar


Gode vennskap vokser ikke på trær,
de er treet.
Røttene graver seg ned i feit eller karrig jord,
bardunerer stammen
og holder byggverket oppreist,
hver rottrevl et år.

Vårt vennskap har en skog av trevler,
et usynlig villniss i det fruktbare mørket.
Vill har vi aldri gått oss der,
men tråkket stier vi kan følge i blinde.

Kom igjen, kamerat.
Treet står, det er ikke meldt uvær
og rotvelte kommer aldri på tale.


Kolbein Falkeid
(frå Utestengt, Cappelen 2001)

fredag 3. august 2007

Ein Holmås-klassikar til glede for nye lesarar

Dette diktet av Stig Holmås (frå Nok å ta seg til, Gyldendal 1974) dukka opp under rydding i gamle papir. Og eg måtte spørje meg sjølv: Finst desse lånarane i biblioteket anno 2007 og? Klagaren? Heilt klart! Men det er langt mellom klagarane. Det kyssande paret? Tja, nei. Ikkje i den vesle filialen min i alle fall, trur eg. Ser det ikkje heilt for meg. Men diktet er artig likevel.



Kjøssing i biblioteket

Hva gjør en bibliotekar
når et ungt par står og kjøsser
i en av bibliotekets kroker
(like ved lyrikkhyllen)?
Lånerne går omkring og skuler.
De to gir blaffen.
De kjøsser og kjøsser.

Hva gjør jeg
når det er jeg som har ansvaret
på denne vakten
og en av lånerne klager
fordi to unge mennesker står i en krok
(like ved lyrikkhyllen)
og kjøsser?
Går jeg da bort
og ber de to la være å kjøsse,
eller gir også jeg blaffen
og sier til ham som klager
at verden for eksempel er fri for alle?
Jeg kan kanskje be ham se en annen vei,
eller si at slik er nå engang de unge i dag
eller noe sånt.
Kjøssing i biblioteket,
hva gjør man med det?

Min jobb er å tjene folket.
Hvem er folket i dette tilfellet?
Han som klager,
eller de som kjøsser?
Begge parter,
skulle jeg tro.

torsdag 2. august 2007

Henning Mankell: Italienske sko


Ein må vere i det rette humøret for at bøker skal falle i smak, trur eg. Ei bok med lite handling passar ikkje når ein er i no-må-det-skje-mykje-humør. Og det gjeld sjølvsagt andre vegen og: Eg venta nesten eit år etter utgjevinga før eg las Jo Nesbøs Frelseren, sjølv om eg er svært glad i Harry Hole-historiene. Eg var bare ikkje i krim-humør.

Henning Mankells Italienske sko går sakte, og det skjer ikkje så mykje i hovudpersonen Fredriks liv. I alle fall ikkje i starten. Han har sjølv valt å trekke seg tilbake på ei øy, bare med selskap av hunden og katten sin. Og så maurtua han har i stova. Eg likte det rolege tempoet, og at ting ikkje skjedde hals over hovud. Det passa meg godt. Akkurat då. Har bare lese krim av Mankell før. Den er det klasse over. Og så kan han det tydelegvis også utanfor krimsjangeren. Herleg!

onsdag 1. august 2007

Dikt

Det fyrste og det siste eg tenkjer på
er andletet ditt
Slik svalar eg saknet av deg


Hilde Myklebust
(frå Berre dagar seinare, Samlaget 2005)