fredag 19. desember 2008

Nummer tre


I august 1997 får Jarle Klepp eit brev frå politiet. Dei ber han om å ta ein blodprøve for å sjekke om han er far til Charlotte Isabel Hansen, ei sju år gammal jente han aldri har høyrt om før. Blodprøva er positiv. Jarle har blitt far. Like etter kjem nok eit brev. I brevet står det at Anette Hansen, mora til Charlotte Isabel, skal reise ei veke til Syden, og vil at Jarle skal ta seg av dottera så lenge.

Den nye boka til Tore Renberg, Charlotte Isabel Hansen (Oktober 2008), handlar om veka i september 1997 då far og dotter møtest for første gong, og om korleis veka dei bur saman artar seg.

Eg las Mannen som elsket Yngve då den kom i 2003, og likte henne såpass godt at eg ikkje var i tvil om at eg ville lese den neste boka om Jarle, Kompani Orheim, som kom i 2005. Kompani Orheim var eit sterkt familieportrett, og eg har sidan anbefalt å utstyre seg med lommetørkle før ein les henne.

Når det no endeleg var min tur i bibliotekkøen til å få heim Charlotte Isabel Hansen, vart alle andre bøker lagde bort til fordel for denne. Og eg vart ikkje skuffa denne gongen heller. Renberg skriv intenst, og eg liker det. Det får fram kjenslene mine overfor romankarakterane. Eit stykke ut i boka var eg sint på Jarle. At han kunne oppføre seg på det viset! Men eg har likevel kost meg heile tida, ledd høgt fleire gonger, og til sist funne fram lommetørkleet igjen.

Tore Renberg har i høve utgjevinga av denne boka uttalt at han kunne tenkje seg å skrive om Jarle Klepp resten av forfattarskapen sin. Enkelte kritikarar har mislikt dette. Eg er ikkje blant dei. Kjem det fleire Jarle Klepp-romanar, sluker eg dei glatt! Og koser meg!

søndag 16. november 2008

500 sider med leseglede


Eg har fått ein ny favoritt! Han er på 511 sider. Etter 300 av dei kjende eg at eg blei lei meg. Bare 200 sider att! Slikt er verkeleg eit teikn på at eg har med ei god bok å gjere.

Under den andre verdskrigen vart mange engelske soldatar gifte med austalske jenter. Etter krigen vart desse såkalla krigsbrurene førde ”heim” til England med store skip, slik at dei kunne få vere saman med ektemennene sine. Jojo Moyes Over havet (Cappelen 2007) handlar om 600 krigsbrurer som i 1946 vert frakta til England med hangarskipet Victoria. Spesielt følgjer vi dei fire unge jentene i lugar 3G, og får del i korleis deira reise over havet artar seg.

Forfattaren må ha gjort eit grundig research-arbeid. Kvart kapittel vert innleia av sitat frå aviser, bøker og dagbøker som fortel korleis desse krigsbrureoverfartane arta seg i det verkelege livet. Det gjer at eg som lesar vert merksam på at dette, trass i at det er ein fiksjon, også har element av sanning, krigs- og etterkrigshistorie, i seg.

Romanen er tidvis så spennande at eg kjenner sug i magen. Mot slutten vart det nesten uuthaldeleg. Trass sol og opphaldsver sat eg inne. Sundagsturen måtte vente til boka var utlesen.
Eg trudde eg kunne takke Jorid på Ord om annet for å ha tipsa meg om denne. Men no kan eg ikkje finne noko om Over havet hjå henne. Kan hende har eg funne fram til boka heilt av meg sjølv? Viss ikkje: Takk til deg som tipsa meg om denne perla av ei bok!

fredag 14. november 2008

torsdag 13. november 2008

Bella & Gustav


Var du barn i 1983? Det var eg. Rett nok eit litt eldre barn enn målgruppa for Eva Erikssons forteljingar om Bella og Gustav. Men eg likte dei små forteljingane kjempegodt, og kan hugse at eg las dei om att og om att. For eit par år sidan lånte eg Bella og Gustav. Fire bøker i ett bind (Bokklubbens barn 1983) heim for å sjå om vesleguten og falt for forteljingane. Det vart suksess. Såpass stor at eg måtte låne boka att no i haust for å friske opp minnene.

Alle dei fire forteljingane har stor sjarm, men eg liker best Hokus pokus eller da Gustav ikke ville legge seg, og Tannreisen. I Hokus pokus tryllar Gustav seg om til ei heks for å sleppe å leggje seg. ”Det er en liten, men utrolig gammel heks. Sekstitretti år! Hun har tryllet bort Gustav. Hokus pokus bare. Så nå kan han faktisk ikke gå og legge seg. – Dessverre! kakler heksa.”


Eva Eriksson har sjølv illustrert bøkene sine. Midt i blinken-illustrasjonar som gjev mykje til både ein liten og ein stor lesar. Tekst og illustrasjon spelar på lag, og ikkje alt trengst å seie to gonger, dvs. både presenterast i tekst og bilete.

No kjenner eg at eg har vanskeleg for å levere boka på biblioteket, og mykje tyder på at eg må ut på bruktbokmarknaden for å finne denne vesle boka igjen. Den passar så godt i bokhylla mi.

P.S. På leit etter illustrasjonsbilete, fann eg denne nettsida om biletboka. Vel verdt eit lite besøk om ein ønsker å bli betre kjend med Bella og Gustav.

onsdag 12. november 2008

Bøkene vi høyrer mykje om


Hjå Ståle på skrift sa eg for nokre dagar sidan mi meining når det gjeld bøker som det vert snakka og skrive mykje om, og som får andreutgåvene sine påsmurt sitat frå kjende personar om kor godt dei likte bøkene. Ofte får slike storfokuseringar meg til å rygge, men i fjor las vi ei slik bok, Khaled Hosseinis Drageløperen, i lesesirkelen min. Eg likte historien, men var ikkje overbegeistra for språket i romanen. Dessutan tykte eg ikkje at boka var så fantastisk som ”alle” ville ha det til. Det luraste for meg er nok å vente til stormen om slike bøker har lagt seg, og deretter vurdere om det er bøker eg kan tenkje meg å lese. Då vert det ikkje så mange forventningar å leve opp til under lesinga, og boka får truleg ei meir rettferdig behandling av mitt kritiske blikk.

Dei siste dagane trur eg likevel eg har lese ei slik bok. Eg skriv trur, for eg hadde ikkje høyrt om boka før ein god kollega av meg instendig anbefalte Cecilia Samartins Señor Peregrino (Juritzen 2008) til meg. Eg reserverte boka, og ei vekes tid seinare låg ho i hylla mi. I paperback-utgåve og med ikkje mindre enn fem sitat på seg. Eg oversåg sitata og starta rett på. Det gjorde eg lurt i. Dette var verkeleg ein fin roman.

Jamilet er ei nydeleg jente, men har eit stort og skjemmande fødselsmerke som går frå nakken og ned til knehasane. Sjølv om jordmora får taleforbod om dette, er dette ei for stor hending til at ho klarer å halde munn. Snart veit alle i den vesle, meksikanske landsbyen at ungen har fått djevelens merke på seg. Mor hennar bekymrar seg for korleis det skal gå med dottera, og sender gjennom heile Jamilets oppvekst stadig bod på nye menn som meiner dei kan hjelpe til med å få merket til å forsvinne. Ingen av dei lukkast i dette. Då mor til Jamilet etter mange år frå høyre frå ein amerikansk lege at fødselsmerket ikkje kan takast bort, får ho hjarteattakk, og døyr seinare av dette. Men Jamilet sjølv har ikkje gjeve opp håpet om at merket kan fjernast, og drøymer om å reise nordover, til USA, for å få gjort noko med det.


Viss du ikkje har høyrt så mykje om denne romanen at du har fått overdose allereie, er det ein roman som er vel verdt å lese!

mandag 3. november 2008

Spennande, spennande


Johan Harstad er ikkje min type forfattar har eg tidlegare så bastant proklamert. Eg har prøvd meg på både Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, og Hässelby, men har ikkje klart å fullføre nokon av dei. No var eg nøydd til å ta fatt på ein tredje Harstad-roman, i embeds medfør. Som ein del av kulturbyåret Stavanger 2008, skal alle niandeklassingane i Rogaland skal få Johan Harstad sin nye spesialskrivne roman Darlah som kom ut på CappelenDamm no i haust. Eg skal vere med på overrekkinga i min kommune i morgon, og i det høvet har eg lese boka.

NASA, USA sitt sentrale organ for romforsking, set under mystiske omstende i gang eit lotteri for ungdom over heile verda mellom 14 og 18 år. Premiane er gjeve; 3 ungdommar skal verte trekte ut til å bli med på ei romferd til månen, til ein månebase, Darlah, som ingen nokon gong tidlegare har høyrt snakk om. I ei storstilt reklamekampanje vert ungdommar oppmuntra til å melde seg på i konkurransen.

Vi møter Mia frå Stavanger som spelar i band, Midori frå Tokyo som ikkje føler at ho passar inn blant dei andre ungdommane ho går på skule med, og Antoine frå Paris som er saman med drømmekjærasten.

Darlah har alt ein ungdomsroman treng for å bli ein god ungdomsroman: Kjærleik, teite foreldre, spenning, kjærleikssorg og ei kjensle av å vere annleis. Dette er verkeleg ei spennande bok, så spennande at det av og til gjekk kaldt nedover ryggen på meg. Men det er med Darlah som mannen min seier det er i filmen Haisommer: Det er skumlast før ein ser haien. Likevel er dette ein ungdomsroman vel verdt å lese, og eg trur mange ungdommar vil like han godt.

mandag 27. oktober 2008

Ei fantastisk vindfelle


I går var heile familien på førestillinga Vindfella på Kvassheim fyr. Førestillinga var ein del av Stavanger 2008-prosjektet On the Edge. Bjørn Arild Ersland las frå den nye boka si Doktor Løvlands vindfelle til musikk av og med Johan Egdeveit og Odd Børge Sagland, og til visuell kunst (som det heitte i reklamen) av og med Vegar Hoel. Og for ei fantastisk førestilling!


Å høyre forfattarar som les godt lese frå eigne bøker, er alltid gildt. Eg har ikkje tidlegare høyrt Bjørn Arild Ersland lese høgt, men kan seie no: Han er verkeleg god. Han har ei behageleg stemme, og les med innleving, samstundes som han les svært tydeleg. Johan Egdeveit spelte knappetrekkspel (akkordeon?), medan Odd Børge Sagland spelte trommer. Musikken var spesiallaga til førestillinga, går eg ut frå. I alle fall passa han svært godt. Både vind, torever, kjærleik og spenning vart flott uttrykt av desse to. Det same klarte Vegard Hoel med to videoprosjektørar, som skiftevis viste illustrasjonar frå boka (laga av Marvin Halleraker), flotte naturfotografi og illustrerande teiknekunst (laga av Vegar Hoel på staden). Skiftevis er forresten ikkje eit dekkande ord. Nokre gonger låg dei ulike elementa oppå kvarandre, nokre gonger ved sida av kvarandre, og nokre gonger fekk Hoel dei til å sveve rundt, på vegger, tak, golv og publikum.


Alle dei fire (fem om ein inkluderer Halleraker) gjorde sitt til at det vart ei førestilling som kjem til å sitje i minnet lenge, men utan forteljinga til Bjørn Arild Ersland, ville ikkje dei andre hatt noko å bli inspirerte av. Doktor Løvland, som ikkje er ein doktor som veit skilnaden på ei forkjøling og eit beinbrot, har sett seg føre å lage ei vindfelle, for å skåne øya Kavre og innbyggjarane der (kavringane) for den store tyfonen som skal kome. Ved hjelp og inspirasjon av Merete, som han nok vert forelska i, greier han å lage ei stor vindfelle. Beskrivinga av korleis han vert inspirert, korleis han byggjer vindfella, og korleis ho virkar er humoristisk og lun. Dette er ei bok som er perfekt til sitje-i-armkroken-lesnad for dagar der ein treng litt humor ilag, men ho passar og bra til høgtlesing for større grupper.


Heldigvis låg det eksemplar til kjøps på fyret. Vi kjøpte. Det bør du og gjere. Eller låne, sjølvsagt. Og om du skulle vere så heldig at denne førestillinga kjem til ein stad i nærleiken av der du bur, så bør du ikkje tenkje at 250 kroner er mange pengar for ein familiebillett. Vindfella er verdt kvar krone!

mandag 13. oktober 2008

Humor-elgen


Bjarte Bjørkum: Elg i solnedgang. Gyldendal 2008


Humor er absolutt mi greie. Humor er viktig i livet mitt. Eg liker bøker som får meg til å le. Men eg har av og til problem med bøker som svært intenst legg opp til at dette verkeleg skal bli morosamt. Som går ut frå at alle lesarar, også eg, skal le. Særleg har eg problem når dette er bøker som eigentleg er retta mot barn. Ikkje min humor, tenkjer eg. Dårleg kvalitet, tenkjer eg. Førehandsdømming? Generalisering? Jau, eg ser den. Men slik er det altså fatt med meg.

Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum var ei slik bok. Eg fekk henne anbefalt som høgtlesingsbok for vesleguten av ein god kollega. Det var ei bok eg absolutt ikkje ville valt å teke ut av hylla sjølv, men gode kollegaar skal ein lytte til. Vi trengde ei høgtlesingsbok medan vi venta på nummer-fire-Påsån, og det blei denne.

”Maurar er dei minste dyra Thomas og bestefar må hanskast med i denne historia. Dei er så små at dei mest ikkje er til å sjå. I ei bok som denne blir dei heilt usynlege. Så usynlege at denne boka ikkje handlar om maur i det heile teke, men om elg.” (Frå Bjarte Bjørkum: Elg i solnedgang, Gyldendal, 2008: frå baksideteksten.)

Denne teksten, fint oppkrydra av ein morosam illustrasjon, fekk vesleguten min svært interessert, og han humra i veg frå første kapittel. Thomas og bestefaren får ein elg og hanskast med, og det skapar ulike forviklingar. Eg las høgt, prøvde å vere engasjert, men i smug dreiv eg med denne-boka-er-keisam-vanen min, eg sjekka kor mange sider som var att av kapittelet. Etter nokre kapittel var ikkje dette nok. Eg måtte sjekke kor mange sider av boka som var att. Dermed hende det. Eg gjorde det eg elles aldri ville gjort: Eg las litt av slutten. Rett nok var det eg las eit såkalla bonuskapittel, men det hadde altså ein svært god effekt på bokengasjementet mitt. Der eg tidlegare hadde smilt litt tafatt og på skrå når sonen min lo over eit av dei mange morosame poenga i boka, lo eg no med. Eg hadde forstått at dette faktisk ikkje var så dårleg som eg trudde. Det var jo faktisk ganske bra. Og ganske morosamt og.

Absolutt noko å tenkje på neste gong fordommane kjem føre opplevinga av boka.

søndag 12. oktober 2008

Den nye bloggen


Kokebokhylla mi
(Biletet lyg - så ryddig er ho sjeldan.)


No trivst eg så godt med blogginga at eg godt kunne tenkje meg å blogge om andre ting og. Sidan Skattkista skal vere ein heilt rein bokblogg, har eg dermed starta ein ny blogg i tillegg, Husstellærardottera. Der skal eg blant anna skrive om dei bøkene som eg også er svært oppteken av, men som eg ikkje har vigd noko plass til her, nemleg kokebøkene mine. Husstellærardottera skal nemleg hovudsakleg vere ein matblogg. For alle som er interesserte ønsker eg velkommen over!

P.S. Eg skal sjølvsagt halde fram med Skattkista-blogginga likevel.

lørdag 11. oktober 2008

Å lese dialekt

Vidar Sandbeck: Påsån. Cappelen, 1993.



Eg liker ikkje å lese dialekt. Bokmål går greit, nynorsk går bra, men dialekt er noko som høyrer det munnlege språket til, tykkjer eg. Og er nær ved å steile når eg (altfor ofte) finn min eigen dialekt (jærsk) i skriftleg form. Ein uting!

Men gje meg ei god historie i bokform, av ein relativt kjend forfattar, skrive på ei dialekt som liknar svært på den som ein annan, endå meir kjend forfattar har trekt fram i lyset ved å lese og synge på radio, og eg les i veg og kjenner ingen irritasjon. Snarare tvert om, skal det vise seg.

Påsån har fått plass i heimen vår. Vesleguten ønsker høgtlesing morgon og kveld, og mamma er ikkje vanskeleg å be. Vidar Sandbecks tre første bøker om Påsån, Ferie i hamnehagan, Den rutete elefanten og Den nye gutten, kom i 1993 ut i samla form i boka Påsån. Denne er det som har gledd oss dei siste par vekene. Påsån, ein redd liten gut med stor fantasi, som saman med kameraten Nils Brua leikar seg gjennom kvardagen, gler både liten og stor. Vesleguten min sit heilt stilt og får med seg kvart ord. Av og til må mamma forklare. Og vi frydar oss over påfunna og ler med dei to leikekameratane. Og det vert krise i heimen når det viser seg at dei to neste Påsån-bøkene som mamma har drege med seg heim frå biblioteket, ikkje er dei to neste, men nummer seks og ni, og at vi faktisk må vente før vi kan lese vidare. Aller nådigst får mamma starte ei anna høgtlesingsbok medan vi ventar, men kronologi-sjekke-svikten vert ikkje gløymt, og vi må vere nøye med bestillinga av neste bok.

fredag 10. oktober 2008

God bok! Sterk historie!

Aina Basso: Ingen må vite. Samlaget, 2008.



Alle meldingane eg har lese om Aina Bassos Ingen må vite har vore gode. Eg har ikkje noko nytt å føye til, men eg er samd i dei gode meldingane. Det er ei sterk historie. Ei historie som grip meg. Godt fortald og med eit fantastisk språk. Eg føler meg heldig som har fått lese denne forteljinga. Føler meg heldig som eig boka. Og glad for at eg når det vert måndag, og eg igjen skal på jobb, har ei heilt ny bok å putte i hylla merka Tove anbefaler. Dette er ei bok eg ikkje vil nøle med å anbefale korkje til ungdom eller vaksne.

I eit intervju i Dag og Tid for ei tid tilbake vart Aina Basso spurd om ho var redd for å bli ein einboksforfattar. Det meinte ho at ho ikkje var redd for. Men Aina, eg er redd for det. Ikkje slik å forstå at eg trur det er sannsynleg. Heller redd for i tydinga bekymra for. Eg vil nemleg svært gjerne at du kjem med mange bøker! Slik at eg kan få lese dei. Og bli gripen. Bli glad for det gode språket.

torsdag 9. oktober 2008

Lesestart

Eg har rett og slett vore nervøs. Boka har lege der og freista, men ho har samstundes lete meg skyve henne bak i køen. Eg hadde så lyst til å like henne. Å ikkje like henne ville vore ei ærleg sak. Men eg har følgd prosessen frå forfattar til forlag, fram og tilbake i mange rundar, og har kjend at eg har vore spend på resultatet. Og ikkje nok med det. Det har kome meldingar. Mange meldingar. Gode meldingar. Svært gode meldingar. Men tenk om eg ikkje ville like henne likevel?

Nervøsiteten følgjer meg fire-fem sider. Eller, eigentleg veit eg ikkje om det er så lenge ein gong. For brått er det gått ein time, nitti sider, og det er langt over leggetid.

torsdag 2. oktober 2008

Vennene har blitt uvenner


I 2005 kom Trond Brænne og Per Dybvig med biletboka Venner, som handla om vennene skjæra, høna, hesten, grisen og kaninen. I år har Kaia, Bendik og Trond Brænne saman med Per Dybvig kome med ny bok om vennene på garden. Denne gongen vert dei uvenner på grunn av misforståingar og krangel om ein pinne.

Eg likte Venner, men Uvenner fell endå betre i smak hjå meg. Det heile startar med at skjæra ryddar i reiret sitt. Under ryddinga tek ho ut alle kvistane frå reiret og legg dei i ein haug på bakken. Dermed startar ein slags stafett av dyr som finn ein pinne dei likar: ”Det var sannelig en fin pinne, tenkte [høna]. – Den får jeg sikkert bruk for en gang.” (Frå Kaia, Bendik og Trond Brænne: Uvenner, Aschehoug, 2008: andre oppslaget.)

Repetisjonane er morosame, og forventningane stig hjå lesaren ettersom ein lurer stadig meir på korleis dette skal ende. Det går som det må gå; til slutt vert det ein slåsskamp, så brutal at pinnen vert øydelagt. Og enden er langt frå god, men peikar kan hende mot endå ein oppfølgjar? Mitt store ønske er at Trond Brænne tek med seg Kaia og Bendik også neste gong.

onsdag 1. oktober 2008

Ein vakker dag


”Ein vakker dag kjem ho nok heim, tenkte Piip mens ho la seg tettare inntil Pappafuglen.” (Frå Ingeborg Eliassen: Ein vakker dag, Orkana, 2008: siste oppslag.) Ein vakker dag er forteljinga om to fuglar som ventar på at egget deira skal kome ut. Det er også forteljinga om korleis hofuglen, etter at egget har blitt lagt i reiret, flyg vekk, og let hanfuglen ta seg av eggklekking og fuglungemating aleine.

Perspektivet i forteljinga (etter at Mammafuglen har flyge sin veg), bytar mellom Mammafuglen og fuglungen som vert klekka ut, Piip. Mammafuglen tenkjer på ungen som er utklekt, og bestemmer seg for å fly heim til ungen sin ”ein vakker dag”, men det er stadig noko som kjem i vegen for dette. Piip saknar å ha ei mor, og partia der vi får høyre om korleis Piip har det, har eit sårt, men håpefyllt drag.

Boka er nydeleg illustrert av Justyna Nyka, og oppslaga er vakre, sjølv om eg tykkjer det var snodig med både stor skilnad på punktstorleik og tekstmengd på dei ulike oppslaga. I biletbøker vert det ofte brukt som effekt, og illustrerer til dømes kor viktig nokre ord er, eller kor høgt nokre av karakterane snakkar. Her ser det ikkje ut til å vere nokon spesiell grunn. Kan det vere for å spare oppslag?

Ein vakker dag er ikkje ei typisk happy ending-bok, og seksåringen min, som har levd eit trygt og skjerma liv til no, såg på meg og kom med eit sårt ”Ja, men...?” då eg hadde lese boka ferdig for han. Deretter ein lang tenkjepause. ”Det kjem nok eit framhald på den boka der,” sa han, litteraturkjend og skråsikker. Eg var ikkje heilt av same oppfatning, men vakta meg vel for å seie det høgt. Og er glad at det kjem ut eit så stort mangfald med bøker for ungar i dag. Denne gjer både barna og dei vaksne rikare, trur eg.

søndag 28. september 2008

Fin dag med fin bok


Eg har hatt den store gleda å lese I dag er ein fin dag av Ingrid Z. Aanestad. Det sette meg i ei roleg og glad stemning, og det gjorde at eg fekk tenkje tilbake på mi eiga studietid, særleg det første året som usikker, nett heimanfråflytta 20-åring i ein stor, ukjend by.

I dag er ein fin dag handlar om Maria, ung (må ein gå ut frå) student i ein stor by med trikk. Maria er naiv og kjenslevar, og opplever mange ting for første gong. Ho frys og kjenner seg aleine på ein kald hybel, eller ho frys og kjenner det er godt å ha ein eigen hybel å trekkje seg tilbake til, sjølv om det er kaldt der.

Dette er ikkje ei handlingsfylt forteljing, men forteljinga om kvardagen til Maria. Ingrid Z. Aanestad har eit enkelt språk som tiltalar meg. Mykje vert sagt utan at det vert sagt så mykje.

lørdag 27. september 2008

Ei viktig bok


Lotta Elstads En såkalt drittjobb (Manifest 2008) er ei viktig bok. Viktig fordi den fortel ei historie om Noreg i dag som vi kanskje ikkje trur finst. Ein variasjon over same historie som eg tidlegare har lese om i Barbara Ehrenreichs Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika frå 2003. Ei historie som eg trudde var ”typisk amerikansk”, men som faktisk viser seg å finnast også i Noreg. Det handlar om at folk som arbeider innan nokre yrke har ei inntekt som ligg langt under den såkalla fattigdomsgrensa, ei inntekt det er svært vanskeleg å leve av. Journalisten Lotta Elstad jobba ei stund (ein månad? To? Det kjem ikkje klart fram) som reinhaldsringevikar for eit Thon-hotell. Etter denne i beste fall interessante opplevinga har ho skrive bok om korleis ho sjølv og kollegaane vart behandla. Det set ikkje Thon-hotella i eit svært godt lys. Snarare tvert om. Men ein får likevel ikkje kjensla av at Thon-hotella er dei einaste innan bransjen som både betalar og behandlar medarbeidarane sine dårleg. Eg veit ikkje kva eg skal gjere med den informasjonen eg no sit med. Men les boka – og fortel meg det etterpå!

fredag 19. september 2008

Lite lesing, dessverre

... og dermed lite blogging. Eg les nesten ikkje for tida, og då vert det jo lite å blogge om. Har bokmerke i tre bøker: Allan Bennetts The uncommon reader, Per Pettersons Månen over porten og Ingrid Z. Aanestads I dag er ein fin dag (som er lesesirkelboka til neste gong). Aina Bassos Ingen må vite ligg og freistar, den er neste bok ut. Men akkurat no kjem eg ikkje vidare i ei einaste bok.

tirsdag 2. september 2008

Tove les engelsk - endeleg



Eg har lenge hatt ein plan om å styrke engelsken min ved å lese ei bok eller to på engelsk. For å gjere det lett for meg sjølv hadde eg ein plan om å lese Harry Potter-bøkene om att - på engelsk. Men det vart snarare ei kvilepute enn eit spark bak. For eg les jo sjeldan bøker fleire enn ein gong - bortsett frå høgtlesing, då (jf. førre innlegg).

Men no har redninga kome - gjennom anbefaling og lån frå ein kollega har eg byrja å lese Alan Bennetts The uncommon reader. Den uvanlege lesaren er dronning Elisabeth II av England, som ein dag ho går tur med hundane sine oppdagar ein bokbuss utanfor slottet. Ho ser seg nøydd til å låne ei bok, som ho les, men slett ikkje liker, og ved leveringa av denne låner ho ei bok til. Boklån nummer to viser seg å vere eit godt val, og dermed gjev lesinga meirsmak. Dronninga vert ein pasjonert lesar.

Eg les i sneglefart i forhold til kor fort eg les ei bok på norsk. Ordboka ligg ved sida av meg, og eg slår opp litt innimellom. Men til mi glede og overrasking forstår eg det meste. Og så kosar eg meg storleg. Her er britisk humor og understatements. Bennett har klart det eg ikkje tykte Johan Harstad fekk til: Han har gjort romanfigur av ein person (og i Harstads tilfelle litterær person) som alle lesarar kjenner til frå før, og klart å lage ein god roman av det. Det er kosteleg å lese både om dronningas skarpe tunge og om tenarane rundt henne som ikkje heilt veit å setje pris på den nye (og altoppslukande) hobbyen hennar. Som her, kor dronningas privatsekretær føreslår at dei skal lage ei pressemelding om lesinga:


"[...] it would help if we were able to put out a press release saying that, apart from English literature, Your Majesty was also reading ethnic classics."
"Which ethnic classics did you have in mind, Sir Kevin? The Kama Sutra?"
Sir Kevin sighed.
"I am reading Vikram Seth at the moment. Would he count?"
Though the private secretary had never heard of him he thought he sounded right.


(Frå Alan Bennett: The uncommon reader, Faber and Faber 2007, s. 45.)

mandag 1. september 2008

Vi les barneklassikarar - om att og om att


Vesleguten les sjølv, men det er stadig like stas både for han og meg å få han i armkroken og lese høgt. Sidan mamma elskar teikneseriar, men ikkje les hans eigen favoritt Donald Duck, må mamma brukast til andre høgtlesingsfavorittar. Om att og om att trekkjer han Janosch fram frå hylla. Sjølv hugsar eg forteljingane om den vesle bjørnen og den vesle tigeren frå Barne-TV, men har og lese dei som liten lesar. Eller, liten var eg nok ikkje. Trur nok at eg følgde med på Barne-TV lenger enn NRK la opp til, men eg treivst med det.


Då Samlaget kom med ei ny samlebok om tigeren og bjørnen i 2004, Med tigeren og bjørnen til Panama, var eg ikkje sein om å trykke på Kjøp-knappen på Blåmann barnebokklubb sine nettsider. Dei seks forteljingane gler vi oss over igjen og igjen, både vesleguten og eg. Janosch har småfilosofiske og humoristiske tekstar, og flotte illustrasjonar som fortel ei breiare historie enn den teksten gjev. Nokre gonger er humoren synlegare for vaksenlesaren enn for barnelesaren. Trur ikkje eg er den einaste vaksne som kjenner meg igjen i dette vesle sitatet:


Om natta vekte den vesle tigeren den vesle bjørnen og sa:
"Det er noko meir eg må seie deg før du sovnar [...]"

(Frå Tigerpost i Med tigeren og bjørnen til Panama, Samlaget, 2004, s. 112. Omsetjinga frå tysk til glitrande nynorsk er gjort av Hanna Midtbø.)

lørdag 30. august 2008

Gamle tankar

Etter teen spurte Jean Mrs. Connor hvem de var. "Det er Eddie Page," svarte
hun. "Han er bestyrer på en kvegfarm som heter Carlisle, omtrent 150 kilometer
herfra. Den innfødte kvinnen er hans kone; de er kommet til byen for å gjøre
innkjøp."
"Hans ordentlige kone?" spurte Jean.
"Jada, de er ordentlig gift. Det var en baptistprest, broder Copeland, på
de kanter i fjor, og han viet dem. Av og til kommer de hit. Jeg må innrømme at
det aldri er noe bråk med henne. Hun kan naturligvis hverken lese eller skrive,
og hun sier ikke stort. Hun sleper alltid med seg en kattunge eller en hvalp;
det er nå hennes glede."
Jean kunne ikke få det til å stemme med mannens intelligente, følsomme
ansikt. "Undres på hva som fikk ham til å gjøre det?"

(Frå Nevil Shute: En by som Alice, (oversatt av Anders Hagerup, Ungdomsbokklubben 1993, s. 180-181.)

Medan eg les Nevil Shutes En by som Alice, kjem eg innimellom innom avsnitt som tydeleg viser at dette er ei bok skriven på slutten av 1940-talet. Som avsnittet over. Hovudpersonen Jean er svært overraska over at ein kvit mann (i Australia) har gått til det skrittet å gifte seg med ei innfødd kvinne.

Trass i desse for 2008-lesaren svært politisk ukorrekte partia, er boka svært lesverdig. Eg har kome godt over halvvegs, og anar at slutten vil bli lukkeleg. For hovudpersonen. Om enn ikkje for lesaren, som dessverre snart må legge bort ei god bok.

onsdag 27. august 2008

OL som lesefremjande tiltak

Eg ser sjeldan sport på fjernsyn. Så medan OL-sendingane har rulla i mange kanalar, har eg lese meir enn vanleg. Det er herleg, men fortel meg og at eg vanlegvis ser meir på fjernsyn enn eg trur eg gjer. Ikkje det at det er noko gale i å sjå på fjernsyn. Men ein vert no ofte sitjande å sjå program ein ikkje har planlagt å sjå, og som kan hende ikkje er så gode heller, og det stel jo frå lesetida. Men i det siste har eg altså hatt gleda av å kose meg med fleire godbitar:

I fjor las eg Barbara Kingsolvers Gifttreet frå 2000, og det vart ein av mine favorittromanar. Derfor vart eg både glad og redd då eg oppdaga at endå ein av Kingsolvers romanar var omsett til norsk, Frodig sommer frå 2003. Glad fordi eg likte Gifttreet, og dermed kunne håpe på å få ei like god oppleving av ein annan roman av same forfattar, men samstundes redd for at forventningane mine ikkje skulle bli innfridde, og at eg skulle bli skuffa av å lese Frodig sommer. Heldigvis var det ingen grunn til redsla; eg likte boka godt, sjølv om ho ikkje er så stor som eg tykte Gifttreet var. Forteljinga er lagt til USA, og vi ser verda gjennom augene på tre ulike personar som lever i ei lita bygd tett ved ein nasjonalpark. Økologi og plantevern står sentralt som tema. Synsvinkelskifta i romanen gjer han spennande; å sjå verda med ulike briller er jo gjerne det.

Har såvidt snust på 2008-utgjevingar tidlegare i år, og den første av årets norske romanar var Sara Johnsens White Man (Gyldendal). Eit norsk par på ferie i varmare strok får ein ubehageleg ende på ferien. Dette er forteljinga om kva som hende og korleis dette usannsynlege kunne skje. Ei ubehageleg historie eigentleg, men godt skrive, og ikkje nokon krim, altså, viss det vesle eg har skrive skulle forlede nokon til å tru det. Det er alltid gildt å ha noko av årets litteratur å anbefale når nokon spør meg på biblioteket.

Akkurat no held eg på med to gode romanar til: Nevil Shutes En by som Alice og Alan Bennetts The Uncommon Reader. Begge gjer meg godt, og eg kjem nok til å lage ein bloggpost på minst ei av dei om ikkje så lenge.

På pianoet, der innlånte bøker ventar på den rette lesetida, ligg Mari Grydelands Prikkedøden, Trude Marsteins Gjøre godt, Lydia Minatoyas Skjønnhetens mystikk, Orhan Pamuks Det tause huset, Jojo Moyes si Over havet, Gabriel Garcia Marquez si Kjærlighet i koleraens tid og Sara Lidmans Multelandet, i tillegg til nokre biografiar, diverse barnelitteratur og ei essaysamling. Så eg får nok vere flink til å skru av fjernsynet når det dukkar opp dårlege program framover dersom eg skal rekke over alt dette. No kjem jo nemleg snart haustens godbitar til biblioteket mitt, og då hiv eg meg jo over dei og. Mykje å glede seg til.

lørdag 16. august 2008

Laurdags-godt

Først las eg denne kritikken i Dag og Tid. Sidan las eg litt om Mister Pip av Lloyd Jones på bloggen Ord om annet . Dermed bar det til biblioteket for å reservere. Og no sit eg i sofaen og kosar meg med boka. Heldige meg! Mmm...

fredag 15. august 2008

Les!

I dag las eg ut Ikarosjenta, og eg er svært nøgd. Men eg vågar ikkje å skrive noko meir om henne. Trur det vil øydeleggje andre si lesaroppleving. Men altså: God bok! Les henne!

torsdag 14. august 2008

Nigeria igjen

Eg les framleis frå bunka med ”optimistisk” litteratur, som tidlegare nemnt funne gjennom Ønskebok. Tilfeldigvis er handlinga også denne gongen lagt til Nigeria. I Helen Oyeyemis Ikarosjenta er hovudpersonen Jess 8 år, har nigeriansk mor og engelsk far, og er fødd og oppvaksen i England. Jess held seg mykje for seg sjølv, liker til dømes godt å sitje i timesvis inne i eit skap, og dette bekymrar foreldra, særleg mora. Ho bestemmer derfor at heile familien skal ta ein tur til familien hennar i Nigeria, for første gong for Jess sin del. Her møter Jess, i tillegg til bestefar, tanter, onklar og søskenbarn, ei jente på sin eigen alder. Jess gjev henne namnet TillyTilly, og dei to jentene leikar i lag, sjølv om TillyTilly ikkje ønsker at andre enn Jess skal sjå eller treffe henne.

Førebels er eg svært nøgd med bokvalet mitt. Eg har ikkje kome så langt i boka, men eg kjenner at eg er uroleg. Uroleg for Jess. Vil det skje noko fælt med henne (som ho antydar tidleg i boka)? Tittelen uroar meg og. Kven er Ikarosjenta? Jess eller TillyTilly? Kva inneber det i så fall? Dessutan undrar eg også på om TillyTilly er ein verkeleg person, eller bare eit produkt av Jess sin fantasi, ein såkalla ”usynleg ven”. Og alle spørsmåla mine gjer det endå meir interessant å lese vidare.

tirsdag 12. august 2008

Problemet med ei god bok om litteratur

Ein kan jo ikkje kalle det eit problem at Månen over porten av Per Petterson er ei god bok. Ein kan jo ikkje det. Men likevel. Problemet med å lese ei så god bok om litteratur og lesing, er at den indre leselista vert så forferdeleg mykje lenger enn ho var. Og eg seier den indre leselista, for eg kan absolutt ikkje skrive ned alle bøkene eg får lyst til å lese når eg les om dei i Månen over porten. Då ville det ha virka for uoverkomeleg. Men lista vert lenger. Heldigvis. Eg nyt boka i små porsjonar. Verkeleg nyt. Er komen over halvvegs, men er ikkje ferdig enno. Heldigvis.

mandag 11. august 2008

Med blanda kjensler

Når eg har lese ei verkeleg god bok, sit eg ofte att med ønsket om at ho skulle ha vart lenger. Men etter å ha lese ut Madeleine Thiens Det vi ikke vet, tenkte eg: Endeleg er eg ferdig!

Det var ei ujamn og rar bok. Verkeleg god i lange parti, og verkeleg keisam i andre. Og eg er dermed usikker på om det er ei bok eg vil anbefale til andre. Boka er Thiens debutroman, og eg må vel seie at eg er samd i Anne Cathrine Straume i NRK sin kritikk om at forfattaren her har litt for mange historier som skal samlast i ein roman. Kan hende er det det som er problemet? Men ikkje bare det, for fleire av historiene er interessante, det er bare ikkje alle som vert fortalde på ein interessant måte. Kvasifilosofiske dialogar vert og nemnde i denne og andre kritikkar, og det er kan hende der dei keisame kjenslene kjem hjå meg?

søndag 10. august 2008

Ei lita perle

Midt i lesinga av to andre bøker, starta eg på ei ny - og slukte henne på to dagar. Chimamanda Ngozi Adichies Dyprød hibiskus (Gyldendal 2006) er ei lita perle, men ei perle ein tidvis må grøsse av. Femten år gamle Kambili fortel om eit liv i ein heim i Nigeria. Det er ein velståande heim; Kambili og broren Jaja har ein rik far, og i tillegg til mora, lever også to tenarar under same taket som dei. Men trass denne materielle rikdommen, er ikkje livet Kambili og Jaja lever noko liv å misunne dei. Far deira er strengt religiøs, let barna og kona få svært liten fridom, og tyr også til vald når han tykkjer det trengst. Det tykkjer han ofte.

"Forte, tunge dunk mot den håndutskårne døren til fars og mors soverom. Jeg forestilte meg at døren hadde slått seg og at far prøvde å åpne den. Hvis jeg forestilt meg det sterkt nok, ville det bli sant."

Det er mange sterke scener i denne boka, og eg kunne gjeve mange sitat som viser korleis farens harde grep om familien har sett preg på ungane:

"Den natten drømte jeg at jeg lo, men det hørtes ikke ut som min latter, selv om jeg ikke var sikker på hvordan latteren min hørtes ut."

Det er ei bok som grip meg, og som trass i dei valdelege scenene er ei av dei bøkene eg fekk treff på då eg søkte på "optismistisk" på Ønskebok. Eg anbefaler dykk sterkt å lese denne!

mandag 4. august 2008

Fleire knutar, takk!

Eg har lese ut Gunnhild Øyehaugs Knutar, men tykte 22 knutar var for få. Her finst vare, humoristiske og rare noveller. Mange av dei er ikkje lenger enn 2-3 sider. Men alle er gode. Og eg, som vanlegvis ikkje kan seie om teksten eg har lese var på nynorsk eller bokmål, merka at om eg las ei novelle, og deretter las noko frå ein bokmålstekst, så tenkte eg snurt etter eit par-tre linjer: Men dette er jo på bokmål! Det vitnar om forvitneleg (for å bruke eit Hauge-ord) språk frå Øyehaug si side. Eg gler meg til romanen Vente, blinke kjem til biblioteket mitt. Den skal lånast og lesast!

søndag 3. august 2008

Oppsummering eit stykke ut i året

5. januar skreiv eg om leseplanane mine for 2008. Dei fleste av bøkene eg hadde planar om å lese, har eg faktisk fått lese, ser eg:

Johan Harstads Hässelby
hadde eg starta på, men sleit med å halde fram med. Eg heldt aldri fram, men fann ut at eg ikkje er ein Harstad-lesar.

Jens M. Johanssons Bisettelsen har funnet sted
var eg halvvegs i. Denne novellesamlinga las eg ut, og eg likte henne godt.

Hanne-Vibeke Holsts Min mosters migrene eller Hvordan jeg ble kvinne
var eg og komen eit stykke i. Las ferdig og likte.

Eg planla også å lese Kyrre Andreassens Svendsens catering, Yvonne C. Kuhns Den riktige Rafferty, Fred Uhlmans Forsoningen, Lene Kaaberbøls Skuggeporten, Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant og Alexandra Fullers Ikke la oss gå i hundene i kveld. Desse er alle lesne og likte.

Kristin Auestad Danielsens Nynorsken og Margaret Skjelbreds Andrea D starta eg på, men likte ikkje.
Erling Aadlands Ditt uforglemmelige fravær er den einaste boka eg planla å lese som eg ikkje har hatt i hendene enno. Men det er nokre månadar av 2008 igjen, så det skal vel la seg gjere å lese den og.

Til no i år kan gamleskattkista fortelje meg at eg har lese 36 bøker. 34 av dei likte eg. 6 av dei er teikneserieromanar.

fredag 1. august 2008

Eg er blitt venn med ønskebok.no - del 1

Tålmod er ikkje mi sterkaste side, i alle fall ikkje i alle situasjonar. Men tålmod trengst jo ofte. Til dømes når ein skal bli kjend på ein ny nettstad. Då eg skreiv om ønskebok.no i november, hadde eg nok ikkje brukt nok tid på nettstaden. Det eg likte dårlegast, var det Trausken (no Titta) nemner i kommentaren: Det går ikkje å skilje ut bare vaksenbøker. Eg følte eg fekk ”bare” barne- og ungdomslitteratur når eg prøvde meg på søk.

Men då eg var sliten og trøytt på forsommaren, og trengde så sårt til litt oppmuntring, gav eg ønskebok.no ein ny sjanse. Det var lurt. Eg fann nemleg ein ”knapp” eg ikkje hadde lagt merke til før. Den heiter ”Neste”. Ein får altså ikkje bare 10 treff, skulle det vise seg, men mange, mange. Det forandra sjølvsagt saka. Eg la inn pil på bare ein skala, og sette pila så langt mot ”optimistisk” som eg klarte. Mange napp. Mange napp som eg hadde lese før (Saman er ein mindre aleine, Det er trikken i ditt liv), mange barne- og ungdomsbøker som ikkje freista akkurat då, men òg mange, mange som eg fekk lyst til å lese. Eg las og reserverte, las og reserverte. Dermed kom første ladning til mitt lokale bibliotek nokre få dagar seinare, og den såg slik ut:





Nicole Krauss: Kjærlighetens historie
Det var denne eg starta med. Eg likte henne godt, sjølv om eg ikkje alltid klarte å følgje med i historia. Men eg sleit litt med konsentrasjonen på forsommaren, så det kan ha vore det. Det viste seg dessutan at forteljaren ikkje var særleg påliteleg. Det kan ha vore det og. Veit ikkje akkurat om eg blei oppmuntra av boka, men heller ikkje det motsette. Anbefale henne vil eg i alle fall.

Noëlle Châtelet: Valmuekvinnen
Hei, kjære forlagsfolk: Viss de vil at eg skal lese bøkene de gjev ut, så ikkje lag dei med stygge, feite fontar. Stygg, feit font og mange klisjear. Eg gav opp etter ei side... Så tålmodet, nei det får eg bruke ein annan gong.

José Lezama Lima: Paradiso
For komplisert for Toves forsommarhovud. Eg la boka til side, men gav henne ikkje opp. Ho ligg i ei av pianobunkene mine og ventar på ein vakker (eller snarare regnfull?) dag med stor leselyst og mykje konsentrasjon.

Janet Frame: En engel ved mitt bord
For komplisert for Toves forsommarhovud. I pianobunka med den og.

Jeanette Winterson: Ikke bare appelsiner
Har eg ikkje sett på enno.

torsdag 31. juli 2008

Eg raudnar, og lagar lista lenger

Pinleg nok gløymde eg i går å ta med på leselista mi den boka eg har planlagt lengst at eg skal lese denne hausten. Har nemleg hatt gleda av å følgje ein del av prosessen fram mot ei bokutgjeving på bloggen flimre over lang tid. Aina Basso debuterer i haust på Samlaget med ungdomsromanen Ingen må vite, og har skrive mykje om dette på bloggen sin. Dette har gjort at eg har svært lyst til å lese boka når ho kjem. Men å kome på det i farten, klarte eg altså ikkje i går... Men her kjem det altså, saman med ei anna gløymt har-lyst-til-å-lese-utgjeving.

Tillegg til haustens leseliste:
Aina Basso: Ingen må vite
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

onsdag 30. juli 2008

Haustleg leseglede

Nyheitene kjem seint til provinsen. Eller eg er dårleg til å følgje med. Eller begge deler, i kombinasjon med at eg ikkje abonnerer på Dagsavisen. Die Pointe, bitte? Jau, Dagsavisen gav 18. juni (!) ut eit bokbilag, som eg nett har fått tak i på min lokale Norli-bokhandel. Der vert deler av bokhausten presentert, blant anna gjennom ei forlagsvis liste over ”haustslepp”.

Mmm. Eg har kost meg og gledd meg over forfattarar og titlar og kome fram til denne lista over bøker eg vil lese av bokhausten 2008:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Gert Nygårdshaug: Fortellerens marked
Jan Kjærstad: Jeg er brødrene Walker
Torun Lian: Undrene i vår familie
Geir Gulliksen: Et ansikt som minner om norsk politikk
Marianne Fastvold: Kjærlighet for viderekomne
Per Petterson: Ny roman (tittel førebels ukjend)
Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

No skal det seiast at pianoet mitt er neddynga av bokbunker som er hamstra inn frå biblioteket til sommarferielesinga. Dei fleste av desse har eg ikkje byrja på enno. Og sommarferien min hadde sin siste dag sundag. Men hausten er lang, leselysta er stor, humøret er på topp og optimismen ser ut til å spreie seg. Så dei fleste av desse får eg nok lese, trur eg. Det er dessutan gildare å ha ei ”har-lyst-til-å-lese-liste” enn ikkje å ha ei, tykkjer eg.

tirsdag 29. juli 2008

Lilla og grønt


Som eg kan hende har nemnt tidlegare, har eg lett for å velje (og dessverre også velje bort!) bøker ut frå korleis omslaget ser ut. Slik "omslagssnoping" vert det jo nokre bomskot av, men denne gongen har eg vore heldig, trur eg.


Grønt er det næraste eg kjem ein yndlingsfarge (klesskåpet mitt er fullt av grøne plagg...), og i det siste har eg funne ut at grønt og lilla verkeleg kan vere ein fin kombinasjon. Dermed var det kan hende ikkje så rart at eg fall for omslaget til Madeleine Thiens Det vi ikke vet. Nydeleg omslag, tykkjer eg. Har ikkje kome så langt enno, er bare drøyt 60 sider på veg, men no har eg kome inn i tempoet (det går sakte, sakte), og er fascinert. Matthew har nett har mista dattera si. Han hugsar tilbake til september 1945, då han budde med foreldra sine på Britisk Nord-Borneo, og opplevde japanske soldatars invasjon og tilbaketrekking i ei tid då Japan var rysta av dei amerikanske atombombenedslaga. Sterke krigsminne sett gjennom Matthew som bare var ein liten gut. Korleis har det prega han seinare? Eg reknar med at boka etterkvart vil gje svar.


Men sterke scener krev ein del pausar. Det passar bra. Framleis er eg i novelleverda til Gunnhild Øyehaug (Knutar, 2004) og les òg eit og anna essay i Per Pettersons Månen over porten frå 2004.

søndag 27. juli 2008

Joann Sfar: Rabbinerens katt (Egmont, 2006)

Rabbinerens katt er ein teikneserieroman om livet i Alger sett gjennom augene til nettopp rabbinarens katt. Boka gjev humor, innsikt og god strek, men ho var ikkje så altoppslukande lettlest som eg har tykt ein del andre teikneserieromanar har vore. Dette var ikkje negativt – det gav meg snarare småpausar til å lese i ei novelle- og ei essaysamling eg held på med samstundes. Tre bøker samstundes er ikkje kvardagskost for meg, særleg ikkje når alle tre er gode. Men alle tre krev pausar innimellom, så då passar dei jo godt i lag. Og altså: Eg vil anbefale Rabbinerens katt på det sterkaste!

lørdag 26. juli 2008

Bok blir film

Denne våren/sommaren har eg sett 3 filmar som er filmatiseringar av bøker. To av dei likte eg godt, den tredje var eg ikkje overvettes begeistra for.

I april såg eg Mannen som elsket Yngve på Saga kino i Oslo. Boka las eg då ho kom, og eg tykte det var ei god bok. Filmen likte eg endå betre. Det skal ikkje så mykje til for at eg skal gråte når eg ser film, og på denne kom det mange tårer. Allereie då eg såg Yngve, tenkte eg "Stakkars deg! Tenk på alt det fæle du skal gjennom!", og fekk stor klump i halsen. Det at filmen ikkje var heilt "korrekt" i forhold til boka, gjorde ingenting, tykte eg. Historien kom likevel klart fram, og dessutan - det var lenge sidan eg hadde lese boka. Har fått med meg at ein Dagbladet-journalist meinte at filmen absolutt ikkje spegla 80-talet, men eg er samd med Elin frå Av en annen verden som meiner at filmen gav ei gjenkjenneleg glede for oss som var ungdommar på slutten av dette tiåret. I alle fall koste eg meg stort - og brukte opp to pakkar papirlommetørkle...

I juni lånte eg heim Charlie og sjokoladefabrikken frå biblioteket. Det var den nye Johnny Depp-versjonen; den gamle filmen har eg førebels ikkje sett. Då eg var liten, var Frank Roberts lydbokversjon av Charlie og sjokoladefabrikken noko eg kunne høyre om att og om att utan å gå lei. Det var dermed kjent stoff eg skulle sjå filmversjonen av, sjølv om det var ein god del år sidan sist eg høyrde lydboka. Men eg likte det eg såg - også der filmversjonen byggjer vidare på Roald Dahls historie og lagar ein barndom for Willy Wonka. Sidan har jo Charlie og sjokoladefabrikken gått som P2s sommaropplesing dei to første vekene av juli, så vi har riktig fått Willy Wonka-kost oss i sommar her i heimen.

Tredje film ut såg eg no i juli. Boka Saman er ein mindre aleine er mi absolutte yndlingsbok, og etter å ha høyrt forfattaren Anna Gavalda seie på radio at ho tykte at filmatiseringa vart skikkeleg dårleg, var eg jo litt skeptisk til å sjå filmen. Men filmen har fått gode kritikkar, og fleire eg kjenner (også av dei som tidlegare har lese og likt boka) har hatt stor glede av filmen, så då han blei kjøpt inn til biblioteket, lånte eg han heim. Men SKUFFA er nok eit litt tamt ord for det eg kjende etter at eg hadde sett han. Filmen fekk etter mi meining ikkje fram noko av det fine samspelet mellom hovudpersonane som ein finn i boka, og heller ikkje i det heile kor store problem Camille hadde. Og så slutten, då. Den var jo heilt feil!!! Nei, eg skulle nok halde meg unna. Forstår heller ikkje heilt at folk som ikkje har lese boka tykte at dette var ein så god film, for etter mi meining var det ein del episodar som hang heilt i lause lufta. Mannen min lurte til dømes på kor det blei av sjalusidramaet mellom Franck og Philibert. Han har ikkje lese boka, og fekk det inntrykket gjennom filmen at Philibert var forelska i Camille. Huttetu! Filmen kan, som de sikkert skjønar, ikkje anbefalast.

torsdag 3. april 2008

Ny favoritt

Det er ikkje mykje tid eg har til blogging for tida, men eg les litt skjønnlitteratur innimellom likevel. No vil ein merksam lesar leggje merke til at eg har fått eit nytt element inn på Mine favorittar-lista, nemleg Geir Gulliksens Våkner om natten og vil noe annet som kom på Oktober i 2001. Denne vart eg tipsa om her, og eg er like begeistra som Thomas over henne. Dette blei lesesirkelboka vår til neste gong, og eg er spend på om dei andre liker henne like godt som eg.

onsdag 5. mars 2008

Ingvar Moe igjen

Denne gongen frå Himabrent, som kom på Samlaget i 1979:


På heimveg

i botnen på ein fjordarm
inne i ein svart prikk
på kartet
ventar nokon på deg

båten din nærmar seg nå
og du må nok krøkja deg
endå litt meir saman
for kvar dagen
skal du rekka
å bli liten nok
til å sleppa inn
i prikken

søndag 2. mars 2008

Lene Kaaberbøl: Skuggeporten


Eg er svært glad i å lese fantacyromanar skrivne for barn og unge, og den nye boka til Lene Kaaberbøl var ikkje noko unntak: Snop for meg!


Mor til Anna forsvann for sju år sidan, og sidan har Anna og faren budd i eit drivhus i hagen, sidan faren meiner det er for farleg å bu inne i huset. Men no er Anna fjorten år, og treng fleire svar og betre forklaringar enn dei ho tok til takke med då ho var sju.


Eg las Skammarens dotter då den kom i 2003, og likte ho godt. Når ein jobbar i skulebibliotek på ein nynorskskule, er det og herleg kvar gong det kjem ut ei god bok på nynorsk. Skuggeporten kan falle i smak hjå mange av mine lånarar, trur eg.

mandag 25. februar 2008

E-diktet - eit flott prosjekt

Østfold fylkesbibliotek har saman med Norske barne- og ungdomsbokforfattere sett i gang prosjektet e-diktet, som sender eit nyskrive dikt for barn på e-post ein gong i veka til alle interesserte. Eit fantastisk tiltak, tykkjer no eg! Les meir eller meld deg på her. Tek med e-dikt nr. 3-08, skrive av Gro Dahle:



HVA GJØR ORDENE?

Hva holder ordene på med
når ingen leser dem?
Sover de?
Venter de?
Ligger de bare
på arket
og lytter?
Håper?
Lengter?
Hva driver ordene med
i bokmørket
når boka er stengt?
Når boka står i hylla
mellom andre bøker
og klemmer permene sine sammen,
hva gjør ordene da?
Hva tenker ordene på?

Hva gjør du
når ingen ser deg?

torsdag 21. februar 2008

Tikk takk

I dag vil eg dele med lesarane eit dikt frå ei av yndlingsplatene mine, Kaya Brüels Jeg fandt en sang på vejen. Diktet er skrive av Halfdan Rasmussen, slik alle tekstane på plata er, og det er Kayas oldefar Axel Brüel som har skrive melodiane. Det er eigentleg ei barneplate, men ho er herleg passande for alle aldrar, både melodi- og tekstmessig.





Der er et lille ur



Der er et lille ur,
der går så tyst.
Et lille urværk
inde i mit bryst.



Jeg lytter til
det lille urs musik,
som aldrig standser
blot et øjeblik.



Å, lille hjerte,
røde snurretop.
Hvem trækker mon
det lille urværk op?

tirsdag 19. februar 2008

Cecilie Enger: Himmelstormeren. En roman om Ellisif Wessel


Dette er romanen om overklassejenta Ellisif som trassar mange (inkludert mor), giftar seg med fetteren Andreas som utdannar seg til lege, og sidan flyttar med han til Kirkenes og arbeider med han blant sveltande og sjuke fattigfolk. Det er ein biografisk roman, "based on a true story" som amerikanarane merkar filmane sine, og forfattaren har brukt dei mange breva som Ellisif (fødd i 1866) skreiv til familie og venner, deriblant Johan Falkberget, som bakteppe for handlinga. Med alt elendet dei ser rundt seg, og den manglande viljen blant dei betre stilte og offentlege personar til å sjå årsakane til sjukdom og naud, vert Ellisif og Andreas meir og meir politisk medvitne og aktive, og beveger seg frå Høgre mot sosialistane (i Andreas sitt tilfelle) og kommunistane (Ellisif).


Dette er romanen som fekk meg til å gråte fleire gonger, i sympati med Ellisif som opplever gjentekne abortar, og som når ho endeleg klarer å bere fram eit barn, Peter Jan, mister han i tuberkolose bare 10 månadar gammal.


Etter som Ellisifs liv skrid fram, vert romanen meir og meir prega av den politiske rørsla ho er med i og fagforeiningsarbeidet ho er drivkrafta bak. Dette er ein svært viktig del av livet hennar, og svært interessant å følgje med på, men eg tykkjer av og til at romanen får eit litt oppramsande preg. Men det er absolutt ei bok eg vil anbefale, og som greip meg sterkt då eg las henne.


Les gjerne også bokmeldinga til Catrine Krøger i Dagbladet og omtalen til NRK.

lørdag 9. februar 2008

Ny favoritt?


I sist veke skjedde det som av og til skjer: Ei bok låg til avhenting til meg i biblioteket mitt, og eg kunne ikkje hugse å ha bestilt henne. Det fine med det, er at eg då var sikker på å ha fått eit fint tips på ein eller annan blogg der ute. Både tanken på det fine bloggtipset og blikket på det lekre omslaget gjorde at eg var svært nøgd då eg tok Diane Setterfields Den trettende fortellingen med meg heim.


Margaret Lea driv eit antikvariat saman med faren. I tillegg skriv ho små, biografiske essays. Ein dag får ho eit brev frå Vida Winter, ein av Englands mest kjende og elska forfattarar. Ho vil at Margaret skal skrive biografien hennar.


Ganske raskt etter at eg hadde starta lesinga, var eg sikker på at dette kom til å bli ein av mine nye absolutte favorittar. Det er ei fascinerande historie, godt skriven og med godt språk. Altså har både forfattar og omsetjar gjort ein god jobb. Og driven i historia held heile boka ut - nesten. Dei 10-20 siste sidene held ikkje det same nivået som resten av boka tykkjer eg. Og det er synd. Setterfield er tydelegvis av den oppfatninga at alt må forklarast, og let dermed ikkje lesaren sitje att med eit einaste ubesvart spørsmål. Og sjølv om eg jo ofte elles riv meg i håret og lurer på korleis det eigentleg gjekk i romanar eg les og likar, så tyder ikkje det at romanen nødvendigvis hadde blitt betre av at eg hadde fått vite alt, det er denne romanen eit godt døme på.


Hamnar så boka på lista over mine favorittar? Nei. Men dei 410 første sidene gav meg utruleg mykje. Så får eg heller late vere å tenkje på dei siste 16...


Og til slutt litt om omslaget igjen. Det lekre omslagsfotoet hadde selt seg sjølv, trur eg. I alle fall overfor meg. Men forlaget er i tvil om det er nok. Derfor kleiser dei på eit tåpeleg sitat av Anne B. Ragde. Det kunne dei spart seg. Sjølv om eg liker ein del av Ragdes romanar, tyder ikkje det at eg tykkjer alt ho seier er interessant og intelligent. Eg las boka trass i sitatet, ikkje på grunn av det.

mandag 4. februar 2008

Økland-favorittar 2

I dag er ein fin dag for eit Einar Økland-dikt. Dette er frå samlinga Du er så rar (Samlaget, 1973)


Den nye guten i gata

Du er så rar.
Du berre smiler.
Du har grøn jakke
og lyst hår
og liten nase
og store støvlar
og brød i handa
og baklommer bak.
Deg har eg lyst til å leike med.

onsdag 30. januar 2008

I desse miljøtider

I dag tek eg fram eit gammalt dikt av Gunnar Roaldkvam, frå diktsamlinga På sykkel mot stjernene som kom ut på Samlaget i 1995. Det er sjeldan eg tykkjer dialekt (i motsetnad til nynorsk) gjer seg i skriftleg form, men hjå Gunnar Roaldkvam er det i grunnen bare sjarmerande, tykkjer eg:


På sykkel mot stjernene

Det nytte ikkje
å nå stjernene
med sykkel.

Det e ikkje sikkert
det e så viktig
å nå stjernene heller.

Men stjernene
forsvinne ikkje
når me bruge
sykkel.

lørdag 5. januar 2008

Gunnar Staalesen: Dødens drabanter


Første forfattar ut på mi leseliste for 2008 vart Gunnar Staalesen. Eg har ikkje lese ei einaste Varg Veum-bok tidlegare, men no har eg altså starta, med den sist utkomne: Dødens drabanter frå 2006. Forklaringa er sjølvsagt lesesirkelen. Dette er neste bok ut til diskusjon.


No når eg endeleg har kome ut av mi Les-nesten-bare-krim-tid, bruker eg krimbøker som avslapping og avlasting blant annan litteratur. Etter mi noverande meining, bør krimbøker ikkje lesast for ofte, dei skal vere lettlesne, helst ha litt detektivprivatliv med på kjøpet, og dei skal ha godt språk.
Dødens drabanter er nesten der: Det er ei stund sidan eg las ei krimbok sist (Jo Nesbøs Snømannen som eg las i juni var den førre, trur eg), ho var lettlest og ho hadde detektivjobb og detektivprivatliv i ei saleg blanding (slik det anar meg at det kanskje ofte er i ei Varg Veum-bok?). Og så får ein jo Bergens-nostalgi med på kjøpet, og det er ikkje dumt for ein tidlegare Bergens-student.
Språket var og for det meste godt. Men kjære Bergens-forfattarar (det gjeld mange av dykk, inkludert Staalesen): Ver greie å få ekstra konsulenthjelp og språkvask dersom de prøver dykk på nynorsk! I Dødens drabanter gjeld det gjengjeving av nynorsknære dialektar. Det går med Staalesen som det gjekk med min kjære då han skulle forklare kor lett det er for han som bergensar å høyre om eit substantiv er hokjønns- eller hankjønnsord: "Ta solen for eksempel. Alle kan jo høre at det ikke er hunkjønn." Så sant, så sant. Men eg kosa meg for det meste, altså.

2007: Mindre strikking, meir lesing

Det er tid for oppsummering av leseåret 2007. Kor mykje eg les, avheng av kor mykje anna eg gjer. 2006 var strikkeåret, eg "gjenoppdaga" strikkinga, og strikka mykje. Dermed vart det lita tid til lesing. I 2007 derimot, las eg svært mykje, og det vart dermed lita tid til strikking.

Lesne bøker i 2007: ca. 50 (I følge "Gammalskattkista" mi har eg "lese og likt" 37 bøker. I tillegg har eg lese ein del barnebøker som eg ikkje har ført på lista. Dessutan har eg jo også lese nokre som eg ikkje likte...)

Likte best: Audrey Niffeneggers Den tidsreisendes kvinne, Barbara Kingsolvers Gifttreet, J. K. Rowlings Harry Potter og dødstalismanene, Mark Haddons Den merkelige hendelsen med hunden den natten, Gunnar Ardelius si Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt, Magda Szabos Døren, Randa Abdel-Fattahs Ser hodet mitt stort ut i denne? og Hilde Myklebusts Berre dagar seinare.

Største nedturar: Olaug Nilssens Få meg på for faen, Val McDermids Gravmerket og David Baldaccis Vinneren

Beste (og einaste) omattlesing: Anna Gavaldas Saman er ein mindre aleine

Leseplanar for 2008:
Johan Harstads Hässelby (som eg har starta på, men slit med å kome gjennom)
Jens M. Johanssons Bisettelsen har funnet sted (som eg er halvvegs i)
Hanne-Vibeke Holsts Min mosters migrene eller Hvordan jeg ble kvinne (som eg og er komen eit stykke i)
Kyrre Andreassens Svendsens catering, Yvonne C. Kuhns Den riktige Rafferty, Kristin Auestad Danielsens Nynorsken, Fred Uhlmans Forsoningen, Lene Kaaberbøls Skuggeporten, Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant og Margaret Skjelbred: Andrea D (som alle er innlånte, og som ventar på tur)
Alexandra Fullers Ikke la oss gå i hundene i kveld (som eg fekk lyst å lese då eg las dette)
Erling Aadlands Ditt uforglemmelige fravær

Så vert det jo spennande å sjå kva for nokre av desse eg faktisk les.

Nokon som har lyst til å fortelje om sine leseopplevingar i 2007? Og kanskje kome med nokre lesetips?