Dette er romanen om overklassejenta Ellisif som trassar mange (inkludert mor), giftar seg med fetteren Andreas som utdannar seg til lege, og sidan flyttar med han til Kirkenes og arbeider med han blant sveltande og sjuke fattigfolk. Det er ein biografisk roman, "based on a true story" som amerikanarane merkar filmane sine, og forfattaren har brukt dei mange breva som Ellisif (fødd i 1866) skreiv til familie og venner, deriblant Johan Falkberget, som bakteppe for handlinga. Med alt elendet dei ser rundt seg, og den manglande viljen blant dei betre stilte og offentlege personar til å sjå årsakane til sjukdom og naud, vert Ellisif og Andreas meir og meir politisk medvitne og aktive, og beveger seg frå Høgre mot sosialistane (i Andreas sitt tilfelle) og kommunistane (Ellisif).
Dette er romanen som fekk meg til å gråte fleire gonger, i sympati med Ellisif som opplever gjentekne abortar, og som når ho endeleg klarer å bere fram eit barn, Peter Jan, mister han i tuberkolose bare 10 månadar gammal.
Etter som Ellisifs liv skrid fram, vert romanen meir og meir prega av den politiske rørsla ho er med i og fagforeiningsarbeidet ho er drivkrafta bak. Dette er ein svært viktig del av livet hennar, og svært interessant å følgje med på, men eg tykkjer av og til at romanen får eit litt oppramsande preg. Men det er absolutt ei bok eg vil anbefale, og som greip meg sterkt då eg las henne.
Les gjerne også bokmeldinga til Catrine Krøger i Dagbladet og omtalen til NRK.
1 kommentar:
Enig! Dette er en bok å anbefale. :-)
Legg inn en kommentar