mandag 27. oktober 2008

Ei fantastisk vindfelle


I går var heile familien på førestillinga Vindfella på Kvassheim fyr. Førestillinga var ein del av Stavanger 2008-prosjektet On the Edge. Bjørn Arild Ersland las frå den nye boka si Doktor Løvlands vindfelle til musikk av og med Johan Egdeveit og Odd Børge Sagland, og til visuell kunst (som det heitte i reklamen) av og med Vegar Hoel. Og for ei fantastisk førestilling!


Å høyre forfattarar som les godt lese frå eigne bøker, er alltid gildt. Eg har ikkje tidlegare høyrt Bjørn Arild Ersland lese høgt, men kan seie no: Han er verkeleg god. Han har ei behageleg stemme, og les med innleving, samstundes som han les svært tydeleg. Johan Egdeveit spelte knappetrekkspel (akkordeon?), medan Odd Børge Sagland spelte trommer. Musikken var spesiallaga til førestillinga, går eg ut frå. I alle fall passa han svært godt. Både vind, torever, kjærleik og spenning vart flott uttrykt av desse to. Det same klarte Vegard Hoel med to videoprosjektørar, som skiftevis viste illustrasjonar frå boka (laga av Marvin Halleraker), flotte naturfotografi og illustrerande teiknekunst (laga av Vegar Hoel på staden). Skiftevis er forresten ikkje eit dekkande ord. Nokre gonger låg dei ulike elementa oppå kvarandre, nokre gonger ved sida av kvarandre, og nokre gonger fekk Hoel dei til å sveve rundt, på vegger, tak, golv og publikum.


Alle dei fire (fem om ein inkluderer Halleraker) gjorde sitt til at det vart ei førestilling som kjem til å sitje i minnet lenge, men utan forteljinga til Bjørn Arild Ersland, ville ikkje dei andre hatt noko å bli inspirerte av. Doktor Løvland, som ikkje er ein doktor som veit skilnaden på ei forkjøling og eit beinbrot, har sett seg føre å lage ei vindfelle, for å skåne øya Kavre og innbyggjarane der (kavringane) for den store tyfonen som skal kome. Ved hjelp og inspirasjon av Merete, som han nok vert forelska i, greier han å lage ei stor vindfelle. Beskrivinga av korleis han vert inspirert, korleis han byggjer vindfella, og korleis ho virkar er humoristisk og lun. Dette er ei bok som er perfekt til sitje-i-armkroken-lesnad for dagar der ein treng litt humor ilag, men ho passar og bra til høgtlesing for større grupper.


Heldigvis låg det eksemplar til kjøps på fyret. Vi kjøpte. Det bør du og gjere. Eller låne, sjølvsagt. Og om du skulle vere så heldig at denne førestillinga kjem til ein stad i nærleiken av der du bur, så bør du ikkje tenkje at 250 kroner er mange pengar for ein familiebillett. Vindfella er verdt kvar krone!

mandag 13. oktober 2008

Humor-elgen


Bjarte Bjørkum: Elg i solnedgang. Gyldendal 2008


Humor er absolutt mi greie. Humor er viktig i livet mitt. Eg liker bøker som får meg til å le. Men eg har av og til problem med bøker som svært intenst legg opp til at dette verkeleg skal bli morosamt. Som går ut frå at alle lesarar, også eg, skal le. Særleg har eg problem når dette er bøker som eigentleg er retta mot barn. Ikkje min humor, tenkjer eg. Dårleg kvalitet, tenkjer eg. Førehandsdømming? Generalisering? Jau, eg ser den. Men slik er det altså fatt med meg.

Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum var ei slik bok. Eg fekk henne anbefalt som høgtlesingsbok for vesleguten av ein god kollega. Det var ei bok eg absolutt ikkje ville valt å teke ut av hylla sjølv, men gode kollegaar skal ein lytte til. Vi trengde ei høgtlesingsbok medan vi venta på nummer-fire-Påsån, og det blei denne.

”Maurar er dei minste dyra Thomas og bestefar må hanskast med i denne historia. Dei er så små at dei mest ikkje er til å sjå. I ei bok som denne blir dei heilt usynlege. Så usynlege at denne boka ikkje handlar om maur i det heile teke, men om elg.” (Frå Bjarte Bjørkum: Elg i solnedgang, Gyldendal, 2008: frå baksideteksten.)

Denne teksten, fint oppkrydra av ein morosam illustrasjon, fekk vesleguten min svært interessert, og han humra i veg frå første kapittel. Thomas og bestefaren får ein elg og hanskast med, og det skapar ulike forviklingar. Eg las høgt, prøvde å vere engasjert, men i smug dreiv eg med denne-boka-er-keisam-vanen min, eg sjekka kor mange sider som var att av kapittelet. Etter nokre kapittel var ikkje dette nok. Eg måtte sjekke kor mange sider av boka som var att. Dermed hende det. Eg gjorde det eg elles aldri ville gjort: Eg las litt av slutten. Rett nok var det eg las eit såkalla bonuskapittel, men det hadde altså ein svært god effekt på bokengasjementet mitt. Der eg tidlegare hadde smilt litt tafatt og på skrå når sonen min lo over eit av dei mange morosame poenga i boka, lo eg no med. Eg hadde forstått at dette faktisk ikkje var så dårleg som eg trudde. Det var jo faktisk ganske bra. Og ganske morosamt og.

Absolutt noko å tenkje på neste gong fordommane kjem føre opplevinga av boka.

søndag 12. oktober 2008

Den nye bloggen


Kokebokhylla mi
(Biletet lyg - så ryddig er ho sjeldan.)


No trivst eg så godt med blogginga at eg godt kunne tenkje meg å blogge om andre ting og. Sidan Skattkista skal vere ein heilt rein bokblogg, har eg dermed starta ein ny blogg i tillegg, Husstellærardottera. Der skal eg blant anna skrive om dei bøkene som eg også er svært oppteken av, men som eg ikkje har vigd noko plass til her, nemleg kokebøkene mine. Husstellærardottera skal nemleg hovudsakleg vere ein matblogg. For alle som er interesserte ønsker eg velkommen over!

P.S. Eg skal sjølvsagt halde fram med Skattkista-blogginga likevel.

lørdag 11. oktober 2008

Å lese dialekt

Vidar Sandbeck: Påsån. Cappelen, 1993.



Eg liker ikkje å lese dialekt. Bokmål går greit, nynorsk går bra, men dialekt er noko som høyrer det munnlege språket til, tykkjer eg. Og er nær ved å steile når eg (altfor ofte) finn min eigen dialekt (jærsk) i skriftleg form. Ein uting!

Men gje meg ei god historie i bokform, av ein relativt kjend forfattar, skrive på ei dialekt som liknar svært på den som ein annan, endå meir kjend forfattar har trekt fram i lyset ved å lese og synge på radio, og eg les i veg og kjenner ingen irritasjon. Snarare tvert om, skal det vise seg.

Påsån har fått plass i heimen vår. Vesleguten ønsker høgtlesing morgon og kveld, og mamma er ikkje vanskeleg å be. Vidar Sandbecks tre første bøker om Påsån, Ferie i hamnehagan, Den rutete elefanten og Den nye gutten, kom i 1993 ut i samla form i boka Påsån. Denne er det som har gledd oss dei siste par vekene. Påsån, ein redd liten gut med stor fantasi, som saman med kameraten Nils Brua leikar seg gjennom kvardagen, gler både liten og stor. Vesleguten min sit heilt stilt og får med seg kvart ord. Av og til må mamma forklare. Og vi frydar oss over påfunna og ler med dei to leikekameratane. Og det vert krise i heimen når det viser seg at dei to neste Påsån-bøkene som mamma har drege med seg heim frå biblioteket, ikkje er dei to neste, men nummer seks og ni, og at vi faktisk må vente før vi kan lese vidare. Aller nådigst får mamma starte ei anna høgtlesingsbok medan vi ventar, men kronologi-sjekke-svikten vert ikkje gløymt, og vi må vere nøye med bestillinga av neste bok.

fredag 10. oktober 2008

God bok! Sterk historie!

Aina Basso: Ingen må vite. Samlaget, 2008.



Alle meldingane eg har lese om Aina Bassos Ingen må vite har vore gode. Eg har ikkje noko nytt å føye til, men eg er samd i dei gode meldingane. Det er ei sterk historie. Ei historie som grip meg. Godt fortald og med eit fantastisk språk. Eg føler meg heldig som har fått lese denne forteljinga. Føler meg heldig som eig boka. Og glad for at eg når det vert måndag, og eg igjen skal på jobb, har ei heilt ny bok å putte i hylla merka Tove anbefaler. Dette er ei bok eg ikkje vil nøle med å anbefale korkje til ungdom eller vaksne.

I eit intervju i Dag og Tid for ei tid tilbake vart Aina Basso spurd om ho var redd for å bli ein einboksforfattar. Det meinte ho at ho ikkje var redd for. Men Aina, eg er redd for det. Ikkje slik å forstå at eg trur det er sannsynleg. Heller redd for i tydinga bekymra for. Eg vil nemleg svært gjerne at du kjem med mange bøker! Slik at eg kan få lese dei. Og bli gripen. Bli glad for det gode språket.

torsdag 9. oktober 2008

Lesestart

Eg har rett og slett vore nervøs. Boka har lege der og freista, men ho har samstundes lete meg skyve henne bak i køen. Eg hadde så lyst til å like henne. Å ikkje like henne ville vore ei ærleg sak. Men eg har følgd prosessen frå forfattar til forlag, fram og tilbake i mange rundar, og har kjend at eg har vore spend på resultatet. Og ikkje nok med det. Det har kome meldingar. Mange meldingar. Gode meldingar. Svært gode meldingar. Men tenk om eg ikkje ville like henne likevel?

Nervøsiteten følgjer meg fire-fem sider. Eller, eigentleg veit eg ikkje om det er så lenge ein gong. For brått er det gått ein time, nitti sider, og det er langt over leggetid.

torsdag 2. oktober 2008

Vennene har blitt uvenner


I 2005 kom Trond Brænne og Per Dybvig med biletboka Venner, som handla om vennene skjæra, høna, hesten, grisen og kaninen. I år har Kaia, Bendik og Trond Brænne saman med Per Dybvig kome med ny bok om vennene på garden. Denne gongen vert dei uvenner på grunn av misforståingar og krangel om ein pinne.

Eg likte Venner, men Uvenner fell endå betre i smak hjå meg. Det heile startar med at skjæra ryddar i reiret sitt. Under ryddinga tek ho ut alle kvistane frå reiret og legg dei i ein haug på bakken. Dermed startar ein slags stafett av dyr som finn ein pinne dei likar: ”Det var sannelig en fin pinne, tenkte [høna]. – Den får jeg sikkert bruk for en gang.” (Frå Kaia, Bendik og Trond Brænne: Uvenner, Aschehoug, 2008: andre oppslaget.)

Repetisjonane er morosame, og forventningane stig hjå lesaren ettersom ein lurer stadig meir på korleis dette skal ende. Det går som det må gå; til slutt vert det ein slåsskamp, så brutal at pinnen vert øydelagt. Og enden er langt frå god, men peikar kan hende mot endå ein oppfølgjar? Mitt store ønske er at Trond Brænne tek med seg Kaia og Bendik også neste gong.

onsdag 1. oktober 2008

Ein vakker dag


”Ein vakker dag kjem ho nok heim, tenkte Piip mens ho la seg tettare inntil Pappafuglen.” (Frå Ingeborg Eliassen: Ein vakker dag, Orkana, 2008: siste oppslag.) Ein vakker dag er forteljinga om to fuglar som ventar på at egget deira skal kome ut. Det er også forteljinga om korleis hofuglen, etter at egget har blitt lagt i reiret, flyg vekk, og let hanfuglen ta seg av eggklekking og fuglungemating aleine.

Perspektivet i forteljinga (etter at Mammafuglen har flyge sin veg), bytar mellom Mammafuglen og fuglungen som vert klekka ut, Piip. Mammafuglen tenkjer på ungen som er utklekt, og bestemmer seg for å fly heim til ungen sin ”ein vakker dag”, men det er stadig noko som kjem i vegen for dette. Piip saknar å ha ei mor, og partia der vi får høyre om korleis Piip har det, har eit sårt, men håpefyllt drag.

Boka er nydeleg illustrert av Justyna Nyka, og oppslaga er vakre, sjølv om eg tykkjer det var snodig med både stor skilnad på punktstorleik og tekstmengd på dei ulike oppslaga. I biletbøker vert det ofte brukt som effekt, og illustrerer til dømes kor viktig nokre ord er, eller kor høgt nokre av karakterane snakkar. Her ser det ikkje ut til å vere nokon spesiell grunn. Kan det vere for å spare oppslag?

Ein vakker dag er ikkje ei typisk happy ending-bok, og seksåringen min, som har levd eit trygt og skjerma liv til no, såg på meg og kom med eit sårt ”Ja, men...?” då eg hadde lese boka ferdig for han. Deretter ein lang tenkjepause. ”Det kjem nok eit framhald på den boka der,” sa han, litteraturkjend og skråsikker. Eg var ikkje heilt av same oppfatning, men vakta meg vel for å seie det høgt. Og er glad at det kjem ut eit så stort mangfald med bøker for ungar i dag. Denne gjer både barna og dei vaksne rikare, trur eg.